Home ― 'Blog ― ImagesWiki

01.03.11

Stemmerett og statsborgerskap

Posted in Uncategorized at 12:30 by krikkert

Rebekka Borsch skriver i sitt innlegg 21.02.11 om hvor diskriminerende det er at utlendinger ikke får stemme ved norske valg. Poenget hennes synes å være at alle skal ha like rettigheter på alle områder, både innenfor rettigheter – da særlig politisk medbestemmelse – så vel som når man utmåler plikter.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på de andre rettighetene og pliktene hun nevner; plikten til å betale skatt, retten til å bo i riket, og retten til å ta arbeid. I det følgende vil jeg ta opp retten til å stemme.

Det grunnleggende trekket ved stemmerett er at det er den alminnelige borgers mest grunnleggende mulighet til å utøve makt. Ved å stemme uttrykker vi hvordan vi ønsker at vårt samfunn skal være. Dette er ikke makt som i militær styrke, eller namsmannens tvungne inndrivelse av krav, men det er makt i den forstand at vi former samfunnet.
Stemmerett i Norge ligger på tre nivåer. Vi velger våre lokale representanter i kommunestyret, våre regionale representanter i fylkestinget, og våre nasjonale representanter i Stortinget. I Stortingsvalg må man være norsk statsborger, fylt 18 år i valgåret, og være folkeregisterført i Norge og innført i et manntall i en kommune. For kommunestyre- og fylkestingsvalg er det ikke et krav om statsborgerskap hvis man har vært bosatt i Norge i tre år før valgdagen, eller er statsborger i et annet nordisk land og er blitt folkeregistrert i riket senest 30. juni i valgåret.
Reglenes hensikt er klar nok: Man søker å hindre at de som ikke har tilstrekkelig tilknytning til det norske samfunnet ikke får utøve makt over hvordan dette samfunnet skal være i fremtiden.

Reglene om hvem som kan bli statsborger i Norge finnes i statsborgerloven av 2005. Norsk statsborgerlovgivning bygger på prinsippet om arvelig statsborgerrett, men slik at dersom man fyller vilkårene i lovens § 7 har man krav på norsk statsborgerskap dersom man søker om det. Vilkårene er ikke særlig strenge. Så lenge det ikke er sikkerhetsmessige eller utenrikspolitiske grunner som taler mot å gi statsborgerskap vil man, før eller siden, kunne få norsk statsborgerskap. Det er hovedsakelig et tidsvilkår – man må ha vært lovlig bosatt i Norge i minst syv år av de siste ti. For den som er gift med norsk statsborger er kravet i praksis cirka fire år. I tillegg må man ha utholdt eventuell karenstid som følge av straffbare forhold man er dømt for.

Det er i tillegg et vilkår som det tidligere har stått politisk strid om, og som derfor må nevnes. Dette er vilkåret i lovens § 10, om at man må velge å gi opp sitt/sine andre statsborgerskap før man kan få norsk statsborgerskap. Kan man se på dette som et urimelig krav? Er det urimelig å vente at den som ønsker å utøve makt i det norske samfunn må ta det skrittet å gi opp noe?

Det største hinderet mot norsk statsborgerskap er dermed det samme hinderet som er innført mellom en innflyttende utlending og stemmerett i kommune- og fylkesvalg. Der er det tre år, ved Stortingsvalg syv. I Stortingsvalg har man i tillegg krav om at man må foreta et valg: Man må ønske å være en del av dette samfunnet. Man må søke om statsborgerskap.

I det antikke Hellas fikk ikke innflyttere stemme. I Norge anno 2010 får ikke innflyttere stemme før de har bodd her i 7 år og tatt et valg – et valg om å bli en del av det norske samfunnet.

02.01.11

Datalagringsdirektivet: Tilgang til og bruk av trafikkdata

Posted in Uncategorized at 13:29 by krikkert

Tidligere politispaner nå instruktør i sikkerhetsbransjen Johnny Brenna skrev i Aftenposten (kopi også i nyhetsarkivet til Politiets Fellesforbund) at politiet har “mer enn nok med å følge med kjente kriminelle aktører, enn om de også skal drive med overvåking av «borgere»”.

Selv er han ikke redd for å bli overvåket, og han mener andre borgere heller ikke har noe å engste seg over.

I mars 2010 dukket det en annen sak opp i media. En kvinne fra Stavanger hadde bedt om en redegjørelse for hvem innad i NAV som hadde fått innsyn i hennes saksmappe. NAV hadde ingen systemer som registrerte dette. NAV har tilgangskontroll som styrer ansattes tilgang til dokumenter og systemer basert på hvilke fagområder de jobber med.

Da denne saken kom opp ble jeg for egen del, naïv som jeg er, var min første tanke: Man leser da ikke papirer man ikke har noe med. Etaten har da mer enn nok å gjøre bare med å gjøre jobben vår. Jeg fikk så hatten passet av enkelte medkommentatorer.1

Det handler nemlig ikke om hva det offentlige gjør – men om hva publikum har tillit til at det offentlige gjør. At politiet ikke har tid og ressurser til “overvåking av borgere” er dermed ikke relevant for diskusjonen. Argumentet har heller ingen sannhetsverdi for den fremtidige situasjonen. Det som er legitimt å legge vekt på er hva politiet har hjemmel / anledning til å gjøre, og om de skal ha dette.

  1. For den spesielt interesserte foregikk diskusjonen i kommentarfeltet på SerendipityCats innlegg her. []

24.11.10

Folketrygdlovens mange formål

Posted in Uncategorized at 23:59 by krikkert

Det var en gang en lov om folketrygd. Og loven ble forelagt Stortinget, som vedtok den. På den siste dag i februar 1998 så Kongen loven, og han så at den var god.

Folketrygdloven ble vedtatt med følgende formålsparagraf:

§ 1-1. Formål

Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.

Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.

Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.

Paragrafen, som formålsparagrafer flest, er ikke en rettighetsparagraf. Den gir ingen konkrete rettigheter man kan påberope seg. I hvilken betydning er den et tolkningsmoment for andre bestemmelser i loven?

Lov om folketrygd, eller folketrygdloven, er den sentrale delen av vår trygdelovgivning. Den er inndelt i kapitler, og med unntak av kapitlene for saksbehandlingsregler, beregninger, og definisjoner svarer hvert kapittel til ett stønadsområde. Disse kapitlene har sine egne formålsbestemmelser.

Som for alle de andre bestemmelsene i folketrygdloven har Rikstrygdeverket nedfelt sin forståelse av hva § 1-1 innebærer i et rundskriv.

En formålsbestemmelse / formålsparagraf sier oss noe om hva politikerne ønsket at loven skulle gjøre. Men politikerne har ikke bare gitt én formålsparagraf – i folketrygdloven har de gitt oss 18 formålsparagrafer. Når man har gitt to formålsparagrafer i samme lov må den mer konkrete gå foran den mer generelle.

Nå er det i min erfaring relativt sjelden at spørsmålet om et kapittels formål eller folketrygdlovens formål blir reist. De få gangene det skjer er det normalt som et supplerende argument i et klageskriv. Men Kamelryttersken har nedlagt påstanden om at NAVs saksbehandlere ignorerer folketrygdloven § 1-1 i sitt blogginnlegg her.

De konkrete omstendighetene gjaldt den nå berømte bloggerfrøknen som fikk avslag på arbeidsavklaringspenger fra sitt NAV-kontor fordi hun blogget for mye.

Spørsmålene saken reiser blir som følger:

  1. Har NAV rettslig anledning til — “lov til” — å legge vekt på blogginnlegg som uttrykk for arbeidsførhet?
  2. Bør NAV legge vekt på andre forhold i vurderingen av arbeidsevne enn de vedlagte medisinske opplysninger?
  3. Hvilken rolle skal folketrygdlovens formålsbestemmelse spille, konkret sett “Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.” ?

Svaret på det første spørsmålet er ikke så enkelt som det ser ut som. Rettslig sett er NAV forpliktet til å opplyse saken så godt som mulig før vedtak treffes. Dette prinsippet er nedfelt i forvaltningsloven § 17. Dette innebærer at når vurderingstemaet i vedtaket er hvorvidt søkeren har nedsatt arbeidsevne (vilkåret i folketrygdloven § 11-5) skal NAV vurdere alle sider av søkers arbeidsevne. Rent paragrafmessig er NAV altså ikke avskåret fra å bruke blogging som moment i vurderingen. Men det følger av grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling at NAV ikke skal ta utenforliggende hensyn – man skal ikke ta hensyn til momenter som faller utenfor saken.

Det er to begreper som benyttes i trygdemessig sammenheng som kan kreve en nærmere forklaring. Man har uttrykket funksjonsevne, som er et uttrykk for hvor godt eller dårlig en person fungerer i det daglige. Begrepet arbeidsevne skal forklare noe om i hvilken grad brukeren er i stand til å stå i et inntektsgivende arbeid. Blogging er klart et uttrykk for funksjonsevne – det viser skriveførhet og evne til å uttrykke seg selv.

Den nærmere problemstillingen blir derfor hvorvidt blogging er et uttrykk for arbeidsevne, med særlig vekt på hvor lett det er å bedømme for en utenforstående. Blogging krever liten evne til å stille til fast arbeidstid og -sted. Det krever et nettsted og tilgang til internett, altså få ressurser. Som en ren arbeidsaktivitet er det de færreste som klarer å tjene penger i særlig grad på å blogge. Blogging kan derfor ikke alene sies å være et uttrykk for at man har en arbeidsevne man ikke benytter – de generelle “skills” man benytter i bloggingen er ikke direkte overførbart til arbeidslivet.

Det er også svært vanskelig for en tredjeperson å vurdere noe om hvor mye kapasitet og tid som er lagt ned i det enkelte innlegg. Dette momentet alene gjør det svært farlig å legge vekt på blogginnlegg som et uttrykk for arbeidsevne — det er ikke noe stabilt, objektivt uttrykk. Det blir som å legge vekt på at man har sett fire håndlagde trehester hjemme hos en uførepensjonist, uten å vite at det har tatt ham åtte måneder å lage dem. Et høyt aktivitetsnivå i en begrenset periode er heller ikke noe avgjørende bevis for hvorvidt det aktivitetsnivået kunne vært benyttet i arbeidslivet.

Min konklusjon i forhold til spørsmål 1 må derfor bli at blogging ikke kan brukes selvstendig som uttrykk for arbeidsevne. Det kan være støtte for andre, mer tungtveiende momenter, men ikke alene.

Vurderingen opp mot det andre spørsmålet blir et spørsmål om arbeidsfordelingen mellom NAV og brukerens fastlege. Fastlegen er premissleverandør for NAV – det er fastlegen som gir NAV de medisinske vurderingene som er en del av vedtaket. Med innføringen av NAV-loven § 14a og verktøyet Arbeidsevnevurderingen er det lagt til rette for at en større del av spørsmålet om nedsatt arbeidsevne skal vurderes av NAV enn tidligere. Men vurderingene må være forsvarlige, og man må sikre seg at de momenter som trekkes inn faktisk er relevante for arbeidsevnen.

Er dette så en hensiktsmessig arbeidsfordeling? … Tja. Både NAVs brukere og deres leger virker misfornøyde. Sosialmedisiner Per Fugelli påpeker i en kronikk fra desember 2009 at fastlegen faktisk kjenner sin pasient. Og vi er fornøyde med fastlegene våre – statistikken har fra 2001 til 2008 holdt seg jevnt og trutt på at rundt 2 % av befolkningen bytter fastlege hvert kvartal. Det er heller ingen tegn til at kompetansen hos landets medisinere er på vei nedover.

Så hvorfor overføres en større del av arbeidsevnevurderingen fra fastlegen til NAV? Departementet synes å legge til grunn at arbeidsevnevurderingen helt eller delvis faktisk skal supplere eller erstatte legeerklæringen, jfr. følgende uttalelse fra Ot.prp. nr. 4 (2008-2009) punkt 5.1.4: Departementet understreker at vurderingen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven vil være en faglig vurdering av personens arbeidsevne og bistandsbehov. Slik sett kan disse vurderingene sammenlignes med dagens legeerklæringer.

Departementet foreslår i samme punkt at vurderingen av nedsatt arbeidsevne skal foretas av NAV gjennom arbeidsevnevurderingen. Merkelig nok synes det ikke å være foreslått at fastlegen skal ha noen rolle her. Men hvorfor det gjøres slik er ikke såvidt jeg kan se tatt opp.

Så, bør NAV ta hensyn til andre momenter enn de som fremkommer av legeerklæringen? På bakgrunn av det ansvaret som er tillagt NAV, nemlig hele arbeidsevnevurderingen, så er NAV nødt til å ta hensyn til de relevante ting som fremkommer i løpet av vurderingen – både medisinske og andre. Men blogging vil i så henseende nok ikke være særlig relevant.

Avslutningsvis, når NAV vurderer om arbeidsevnen er nedsatt, skal man da ta hensyn til folketrygdens formål? “Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.”

Det må påpekes at formålsbestemmelsen er (forsøkt) realisert gjennom de enkelte bestemmelsene i folketrygdloven, og formålsbestemmelsen gir ingen rettigheter og plikter i seg selv. Dersom det ikke er grunnlag for å si at man har nedsatt arbeidsevne vil man ikke kunne påberope seg § 1-1 for å få arbeidsavklaringspenger, uansett hvor mye det ville bidra til at den enkelte skal kunne forsørge seg selv.

I saken nevnt ovenfor om bloggeren Gudrun er det beskrevet at legene mener hun er arbeidsufør, men NAV mener at bloggen hennes har et for høyt aktivitetsnivå til at hun har nedsatt arbeidsevne. Den reelle problemstillingen er da om formålsbestemmelsen avskjærer NAVs rett til å ta bloggingen med i vurderingen. Mer konkret – er det grunnlag for å si at bloggingen er “selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne [...] klare seg selv best mulig til daglig”?

Blogging, som å skrive dagbok, kan ha en verdi som egenterapi. Det kan være et sosialt innslag i hverdagen for den som ikke kommer seg så mye ut. Det å skrive en blogg som andre følger med på kan gi en følelse av at det er noe man mestrer. Disse tingene er alle eksempler på at blogging kan fylle et behov. Innebærer det at blogging er et verktøy for å klare seg selv i det daglige?

Svaret på spørsmål 3 får bli et tema for en annen dag, i og med at klokken nu straks er slagen.

21.11.10

Særberegning for unge uføre ut?

Posted in Uncategorized at 21:11 by krikkert

Regjeringen ønsker å spare 89 millioner kroner, sier NRK. Fra ukens Brennpunkt vet vi at NRK klarer å lage partsinnlegg i en sak. Nå viser det seg at de også klarer å misforstå hva en sak dreier seg om.

Forslaget handler om en ytterligere innstramning i vilkårene for å få særberegning / særtillegg for “unge uføre” (folketrygdloven §§ 3-21 og 11-16 tredje ledd). Vilkåret for å få dette er at man blir 50% arbeidsufør før fylte 26 som følge av en alvorlig, varig, og klart dokumentert sykdom. Ut fra det jeg kunne se av utdraget som er limt over kvinnen ved oppvaskbenken ønsker regjeringen å forbeholde “ung ufør” for de som er 100% uføre og ikke har mulighet til å komme tilbake i ordinært arbeid.

For AAP innebærer denne beregningsmåten at man får en minsteytelse på 2,44 ganger G1, mens ordinær minsteytelse er 2 G.  I 2010 utgjør dette hhv. cirka 184k og 151k. Overgangsstønad for enslige forsørgere (folketrygdlovens kapittel 15) og KVP-stønad (lov om sosiale tjenester i NAV § 35) utgjør også 2G per år.

Dette medfører at man har en “dagslønn” (for fem dager i uken) på hhv. 582 kr (2G) og 710 kr (2,44G). Det vil si at den unge uføre får utbetalt 7100 hver fjortende dag, mens den ordinært uføre får utbetalt 5820. En differanse på nærmere tusenlappen før skatt (eller cirka 800 kroner etter skatt).

NRK trekker videre konklusjonen at regjeringen vil “nekte personer som Anja uføretrygd”. Basert på den håndfullen notat de presenterer synes det ikke å være holdepunkter for en slik konklusjon. NRK sauser sammen nye uføre som får “ung ufør”-garantien med personer som er unge og uføre.

Jeg forventet mer, NRK. Jeg gjorde det.

  1. Folketrygdens grunnbeløp. Fra og med 01.05.10 er folketrygdens grunnbeløp 75 641 []

20.11.10

NAVs anledning til å hente inn trafikkdata

Posted in Uncategorized at 15:08 by krikkert

I anledning Datalagringsdirektivets forkjemperes insistens på at det kun er politi og påtalemakt som skal ha tilgang til våre trafikkdata (pluss PST, i tilfelle rikets sikkerhet) har det fremkommet at Arbeids- og velferdsetaten også har fri tilgang til slike data.

Sivilombudsmannen uttalte i sak 2007/1682 at når NAV innhenter fullstendig pasientjournal  i forbindelse med kontroll av lege må dette være et vedtak overfor pasienten – som pasienten kan påklage.

Jeg kan ikke se annet enn at resultatet må bli det samme her. NAV kontrollerer eksempelvis den bedre halvdel av et ektepar, og ønsker å innhente trafikkdata. Dette vil da være et inngrep i den andre ektefellens rettigheter, under utøvelse av offentlig myndighet. Det svært alvorlige inngrepet i en uskyldig tredjepersons rett til privatliv tilsier også her at man faktisk må benytte fremgangsmåten ved vedtak – nemlig at den som er gjenstand for inngrepet varsles, får anledning til å uttale seg, mulighet til innsyn i sakens dokumenter (med de vanlige begrensninger) og har rett til å påklage vedtaket.

Et annet spørsmål er om dette er opplysninger NAV faktisk har behov for, og i hvilken grad dette er i strid med EMK artikkel 8 om vern om privatlivet. De trafikkdata som er øyeblikkelig relevante for NAVs saksbehandling – altså hvilken IP-adresse elektronisk meldekort sendes fra (og hvor denne IP-adressen er i verden) lagres allerede fordi brukeren må gjennom NAVs egne nettsider. Jeg kan forestille meg at det er en teoretisk mulighet for at det kan være interessant å få vite om denne IP-adressen tilhører brukeren, om det er aktivtet på den annet enn når meldekort sendes, og slike ting – men veier dette opp for inngrepet i alle norske borgeres privatliv? Det finnes knapt en eneste person som ikke har kontakt med NAV en gang i livet.

Og når trafikkdataene først er hos NAV… Da kan jo politiet få dem derfra.

Se ellers SerendipityCats kommentar her, og ærede kollega Jon Wessel-Aas’ kommentar her.

19.11.10

NAV, yrkessykdom, og Brennpunkt

Posted in Uncategorized at 21:00 by krikkert

På statskanalen i går kveld var det et innslag om NAV. Innslaget levnet etaten liten ære, og synes å være vinklet mot å skape folkestøtte rundt en gruppe kvinner som i en tid har arbeidet med stoffet kvikksølv.

La oss få det ut av verden med en gang: Representasjonen fra NAV bar preg av å være uforberedt og taklet møtet med media dårlig.

Som ansatt i Arbeids- og velferdsetaten lærer man seg fort å være skeptisk til medias presentasjon av det offentlige. For eksempel ble det fremhevet i en svært negativ sammenheng (etter min oppfatning) at NAV lokalt bare kunne si nei, ikke ja. Dette ble presentert som noe spesielt, og selv satt jeg igjen med inntrykket at sånt var noe man kun gjorde på dette området. Sant? Nei, i ganske mange saksområder avgir NAV-kontoret kun en innstilling til enheten som skal fatte vedtak (som oftest NAV Forvaltning <fylke>). At NAV-kontoret kun kan si nei, ikke ja, er relativt vanlig.

Noe senere presenteres noe jeg sitter igjen med inntrykk av at er en mafia. En rekke sorte silhuetter med alder, utdannelse, og året de mottok sitt vitnemål (hva hindret journalistene i å finne bilder også? Hvorfor ikke Ibiza-bilder?). Vi blir fortalt at dette er Yrkessykdomskontoret. Dette er altså filmens “bad guys”.

Journalistene går så rett i en felle enhver journalist burde se: Man blander objektets fremtoning med objektets kompetanse. Yup. NAV fremsto dårlig. Det konkluderte jeg med i annet avsnitt. Er det dermed sagt at NAV tar feil? Det ga ikke Brennpunkt noen holdepunkter for.

Det jeg så holdepunkter for var at NAVs vedtak var upopulære for de som ikke fikk medhold. Ikke akkurat så overraskende.

Det jeg så holdepunkter for var at Yrkessykdomskontorets saksbehandlere og leder ikke ønsket å møte media.  Ikke så rart, når man ser hvordan media behandlet direktøren som stilte. Si hva du vil, du overbeviser ikke meg om at det er god intervjuteknikk å avbryte intervjuobjektet midtveis i andre setning.

Min arbeidsgiver beskriver fremstillingen som “unyansert og tendensiøs“. Og en anonym kollega av meg stiller spørsmål ved hvorvidt en av journalistene har en noe spesiell interesse i å få endret NAVs praksis.

26.08.10

Menns pensjon til kvinner?

Posted in Uncategorized at 11:55 by krikkert

I Aftenposten nevnes det at Kvinnepanelet har foreslått at hjemmeværende ektefelle skal få dele pensjonspoengene arbeidende ektefelle har opptjent.

Hvilken effekt vil dette få i praksis? Det er foreslått, mer konkret, at alle år frem til barna er 12 skal gi uttelling.

Men i medhold av folketrygdloven § 3-16 får den hjemmeværende (såfremt vedkommende mottar barnetrygden, vel å merke) allerede godskrevet 3 pensjonspoeng (fra 2010 3,5) for omsorgsarbeid frem til barna er 6 år. For denne perioden vil det altså egentlig bare bli snakk om noen reell effekt for en inntekt på over 6 (fra 2010 7) pensjonspoeng1, siden omsorgspoeng er subsidiære poeng.

Her reiser det seg problemstillinger i forhold til eiendomsretten – effektivt sett eksproprierer jo staten en persons opparbeidede rettigheter til fordel for en annen. Det vil jeg ikke gå nærmere inn på her.

I ekteskapsloven § 31 tredje ledd er prinsippet om såkalt husmorsameie fastslått. Prinsippet fastslår at når man skal avgjøre hvem som har “ervervet” en eiendel som har tjent til felles bruk, skal det legges vekt på “en ektefelles arbeid i hjemmet”. Begrunnelsen bak prinsippet er at en ektefelles arbeid i hjemmet har spart den andre ektefellen for tid og utgifter til barnepass, hushjelp, mv. og dermed sørget for at han kan bruke mer av sin inntekt på å nedbetale f.eks. huslån (eller, som saksforholdet i Husmordommen((Rt. 1975 s. 220)), at mannen fikk overskuddstid til å bygge på huset). Men mens husmorsameiet har sin bakgrunn i betraktninger at den ene ikke skal stå på bar bakke, har dette forslaget sin bakgrunn i betraktninger at man ikke skal tape på å være hjemme med barna.

Kan man se på det slik at den hjemmeværende ektefelles arbeid i hjemmet har muliggjort den arbeidende ektefelles (pensjonsgivende) inntekt? Her er det nærliggende å vise til en utmerket artikkel fra Sissel Sare, HR-Direktør i Bluegarden: Ukvinnelig å stille krav. Dette fordi man må se på hva som er årsaken til høy inntekt. Sare skriver at menn krever den lønna de mener de fortjener, og velger seg mot lederstillinger og ansvarsstillinger. Kvinner velger å være hjemme med barna og søker dermed stillinger som lar dem jobbe rundt dette – typisk i det offentlige, eller i deltidsstillinger. Dette er, uansett samfunnets føringer, et individuelt valg. Men man må se på alternativene. Ville mannen hatt lavere pensjonsgivende inntekt dersom kvinnen hadde jobbet fulltid? Antageligvis ikke – i et ekteskap der begge arbeider dobbelt ville det vært mer naturlig å velge hushjelp/dagmamma, noe som riktignok medfører større utgifter, men det reduserer ikke antall pensjonspoeng. Ville mannen hatt lavere pensjonsgivende inntekt dersom han hadde hatt eneomsorgen for barnet? Det avhenger av mannens prioriteringer, og hans egne valg. På denne bakgrunn mener jeg det ikke er grunnlag for å si at en hjemmearbeidende ektefelle ubetinget muliggjør høyere inntekt for arbeidende ektefelle.

 Som samfunn har vi valgt å kompensere for tapte pensjonspoeng ved å gi hjemmeværende ektefelle omsorgspoeng. Vi har i fellesskap valgt at det å ha omsorg for egne barn er et gode som er så verdifullt at det er et samfunnsansvar å kompensere for dette når pensjonen kommer. Forslaget synes å gå bort fra denne tanken, og trekker seg i retning av at det er et gode for den arbeidende ektefelle å ha en hjemmeværende ektefelle, et gode som han skal betale for.

I tillegg reiser det seg et enda mer prinsipielt spørsmål, nemlig spørsmålet om ansvar for egen fremtid. Hvorfor skal det være slik at man heller vil at staten skal gå inn med tvang enn å stå på sine egne krav og kreve pensjonsforsikring for å sikre seg selv?

En kan vel antageligvis gå ut fra at en slik deling vil være betinget av at noen ber om det. I så tilfelle har forslaget sett fra synspunktet til den arbeidende ektfelle en umiskjennelig karakter av sanksjon fra samfunnets side for at forholdet bryter sammen. Der ekteskapet varer inn i alderdommen vil kvinnen nyte godt av mannens pensjon uansett form, mens dersom ekteskapet bryter sammen vil han kunne tape halvparten av 12 års pensjonspoeng – eller hele årsinntekten for 6 år. Hvilke sosialpolitiske følger vil dette ha for menns syn på ekteskapet? Færre og færre gifter seg per i dag. Det er spesifikt foreslått i artikkelen at dette skal gjelde pensjonspoeng opptjent i ekteskap. Hvilket stort incentiv har man(n) nå fått for å velge samboerskap som samlivsform?

Det er tre grunnleggende løsninger for å pensjonsmessig kompensere hjemmeværende for sitt arbeid med barna:

  1. Høyres løsning i artikkelen: Privat pensjonsordning for den hjemmeværende, etter avtale mellom ektefellene.
  2. Den nåværende løsningen slik den er gjennomført i folketrygdloven: Samfunnet gir en “standardkompensasjon” i form av omsorgspoeng.
  3. Kvinnepanelets løsning: Inntil halvparten av den ene parts pensjonspoeng overtas av den andre.

Hvilken løsning som velges vil avhenge av det politiske flertall.

  1. I 2010 vil dette si en inntekt på over 600 000 []

29.05.10

Det mulige grunnlaget for FrPs politikk?

Posted in Uncategorized at 22:22 by krikkert

Etter å ha gått litt i barndommen og hørt litt på de gode gamle visene, lurer jeg litt på… Har FrP bygd politikken sin på en god gammel Egner-vise? Vi presenterer sangen (som også kan høres på YouTube her, eller på Spotify her):

Å huffamei å huffamei, jeg er så sint så fy!
For alt er bare tøys og tull i Kardemomme by!
Hvis bare alle var som jeg – så ville alt bli bra..
Men ingen andre er som meg – å langt i langt ifra.

Huff!

Se pol’timester Bastian er bare blid og snill,
men det er ikke det vi har en pol’timester til!
En politi skal være en alvorlig sinna mann,
og gjerne arrestere folk så ofte som han kan.

Ja!

Og trikkefører Syversen han synger og er gla’,
men det er ikke sånn en trikkefører vi skal ha.
Han burde ikke synge  i en så alvorlig stund.
Han skulle styre trikken sin, og ellers holde munn!

Ja!

Og guttene i byen her får altfor lite ris,
de bare spiser kaker og får sukkertøy og is.
Hvis jeg var moren deres skulle de få vasket seg -
og ingen av dem skulle få no slikkeri av meg!

Nei!

Og pol’timester’n sover og han hører ingen ting
når røverne om natten går og lusker rundt omkring.
men kommer de og røver her,  så skal de snart få se,
at jeg skal sitte her på lur – og fange alle tre!

Ja!

Jeg påpeker at dette er humoristisk ment. I tilfelle det ikke kom særlig tydelig frem.

20.04.10

Trygdedyret: Om harselas med de trygdede.

Posted in Uncategorized at 23:15 by krikkert

Ottar Brox spekulerer i en Dag og Tid-artikkel fra september 2000 om et fenomen kalt Bygdedyret, og hva det vil bli til. I januar 2010 konstaterer Hadia Tajik at Bygdedyret også bor i Oslo.

Bygdedyret er, oppsummert av Tajik, “[noe(n) som er] allergisk mot annerledeshet og krever konformitet”.  Bygdedyret er håndheveren av Janteloven, såvel i by som i bygd. Når naboer møtes for å diskutere noen som skiller seg ut, eller barna er skeptiske til den nye gutten som snakker en rar dialekt, er det Bygdedyret som strekker ut sin klamme hånd og prøver å få grep.

Brox avslutter artikkelen sin med å påpeke at Bygdedyret viser seg mest effektivt der de som er “nest nederst” på en gitt rangstige kan sparke nedover. Det stilles et åpent spørsmål om hva avleggeren til Bygdedyret kan bli. I 2000 så Brox for seg at motviljen mot innvandrere fort kunne medføre Bygdedyr-tendenser. Tajik identifiserer dette i Oslo, og påpeker at det er mange Bygdedyr ute og går i små minoriteter i Oslo. Dette er altså bakteppet for det jeg egentlig skriver om:

I 2010 vil jeg si at Bygdedyret har fått en sønn/bror: Trygdedyret. Trygdedyret er den svorne fiende av alle som får penger fra det offentlige. Disse er snyltere, latsabber, “folk som trenger å skjerpe seg”, og mer til. De er en stor gruppe som kan grupperes og identifiseres enkelt ved at de sender kravskjemaer, søknader, og legeerklæringer til Arbeids- og velferdsetaten.

Trygdedyret godter seg hver gang denne gruppen taper noe. Når folketrygdloven byttet ut stønader etter kapittel 10, 11, og 12 med kapittel 11, og mottakere av tidsbegrenset uførestønad mistet retten til å oppholde seg i utlandet, da var Trygdedyret der. På VGs diskusjonsforum kan man lese at det blir en svart dag for de som har levd i sus og dus i varme strøk – nå må de hjem. Når Dagens Næringsliv skriver at 1 av 3 nordmenn kjenner en trygdesnylter, da pustet Trygdedyret dem i nakken og artikkelen ble skrevet med påholden penn.

For i Norge skal man ikke være annerledes. Og når man ikke lenger kan være skeptisk til de som snakker rart, de som ser annerledes ut, hvem skal man ty til da? Hvilke “annerledes-grupper” har man? Man har de trygdede.

Gruppen “Trygdede” er kanskje et særlig godt offer for Bygdedyrets slektning. De er en gruppe som spenner fra enslige foreldre som mottar overgangsstønad i en overgangsfase mens barna vokser opp til uførepensjonisten som NAV etter 10-12 år har klassifisert som endelig ute av stand til å arbeide. En organisasjonssosiolog kan fortelle at denne gruppen ikke er særlig ensartet, og de opptrer ikke som en gruppe i samfunnet; til forskjell fra f.eks. sosialdemokrater og fagorganiserte. Et godt mål for “splitt og hersk”-teknikker som både i krig og i den offentlige debatt viser seg nyttig.

Det er lett å se hvem som blir sparket, man trenger ingen analyse for å se hvem et innlegg retter seg mot. Et annet spørsmål er hvem som skriver innlegget. Hvem er Trygdedyrets håndlangere?  Hvis man skal beholde sin tidligere (for fem avsnitt siden) barnetro til Brox vil en naturlig videre vei være å se på hvem som står like over de trygdede på samfunnets forskjellige rangstiger. En skal heller ikke utelukke de som har noe prinsipielt imot offentlig velferd. Men det har liten hensikt å direkte konkretisere hvem som skriver – jeg personlig mistenker at gruppen er like uensartet som de trygdede. Derfor vil jeg heller forsøke å gjennomgå enkelte fakta som jeg gjerne ser komme opp i debatter.

Trygd er luksus – man tjener greit. På de mediumtidsytelsene (“stønader”)1 NAV tilbyr har man en dagsats på mellom 552 og 1110 kr (per 01.05.09)2, avhengig av arbeidsinntekt året før man ble sykemeldt.  Dette tilsvarer en lønn på mellom 74,- og 148,- kr timen. Lønnstrinn 1 i staten er, til sammenligning, 200 800 per år (også per 01.05.09) noe som vil tilsi en dagsats på 772,- kr. For å få en trygdeytelse tilsvarende dette må man ha tjent over 300 000 i året (eller det tilsvarende i pensjonspoeng) før man blir sykemeldt.  Trygd er også skattbar inntekt. Med de ovennevnte satser ligger man på mellom 18% og 25% skatt.

Men trygda er jo garantert! Den eneste trygdeordningen som er garantert er alderspensjon. Andre trygdeytelser faller bort hvis det viser seg at man er i stand til å arbeide.

Trygd = Ferie. Mediumtidsytelser har et aktivitetskrav. Er man for syk til å returnere til et gitt arbeid ennå skal man underkaste seg medisinsk behandling. Er man frisk, men arbeidsløs, skal man søke arbeid eller følge et arbeidsrettet tiltak så man kan bli i stand til å søke seg arbeid. Man skal heller ikke glemme grunnpremisset: For å få trygd er det et vilkår at du er syk, og at denne sykdommen har medført nedsatt arbeidskapasitet. Det hinter litt til at man ikke er i stand til å gjøre alt så stabilt som en arbeidsfør person kan. Derav uttrykket “arbeidsufør”. Det er ikke slik at en person som ikke gjør noe i to timer er automatisk i stand til å arbeide i de to timene.

Videre er det blitt noe voldsomt i vinden å mene at det er for mange trygdemottakere i Norge. Folketrygden står for nærmere en tredjedel av statsutgiftene, og det er naturlig nok ikke rimelig overfor resten av statsbudsjettet at trygden skal fredes på bekostning av skoler, infrastruktur, helse, m.m.  Her illustreres eksempelet mitt om trygdemottakere som en uensartet gruppe svært godt. Diskuteres det kutt i familie- og omsorgsordningene får man småbarnsforeldre på nakken, og kutt i uføreordningen bør helst ikke diskuteres i nærheten av Landsforeningen for Trygdede. Sykelønn fredes av LO, alderspensjonen og AFP likeså.

Mange mener at noe må gjøres, men ingen vil godta at “deres” ordning får kutt. Herunder vil ingen av de ovennevnte godta en generell reduksjon i ytelsene. Så netto brenner man ikke inne med så utrolig mange som sitter med en holdning man kan bygge et politisk flertall på.

Og ting som ikke har noe politisk flertall blir ikke gjort.

Undertegnede har sitt daglige virke i Arbeids- og velferdsetaten. Innlegget skal ikke tas til inntekt for etatens offisielle mening. Det står for undertegnedes regning.

  1. Mediumtidsytelse er mitt uttrykk – kort definert er det en ytelse beregnet for en varighet på mellom 1 og 5 år []
  2. Minsteytelse er 1,97 ganger Grunnbeløpet i folketrygden, maksimal ytelse er 66% av 6G []

05.04.10

Skatt på blogginntekt?

Posted in Uncategorized at 19:43 by krikkert

Skatteetaten er utpå igjen. Nå gjennomgår de blogger for å sjekke om bloggskriblerne innrapporterer inntekter de har gjennom bloggen sin, herunder frk. Voe.

Faren til frk. Voe (i hendig dobbeltrolle som hennes finansakrobat) klager sin nød over  at det må innrapporteres og innbetales 14,1 % arbeidsgiveravgift på hennes inntekter, og mener at “Det er penger hun går glipp av”. Til det sier man:

Well, duh!? Det er slik skatt fungerer, mann.

Fra et mer prinsipielt standpunkt kan man stille spørsmål om i hvilken grad blogginntekter er skattbare.

Hovedregelen er at hobbyinntekt ikke er skattepliktig – det er en tilfeldig inntekt som sjelden oppveier utgiftene man har til hobbyen (dette følger av skattelovforskriften § 5-15-7). Men vilkåret for at noe skal bli sett på som hobbyvirksomhet er at det ikke er næringsvirksomhet. For hobbybloggeren er det sentrale vilkåret som må vurderes for å se på om noe er næringsvirksomhet eller hobbyvirksomhet overskuddsvilkåret. Man må vurdere om det hobbybloggeren driver med er egnet til å gi overskudd over tid, altså om hobbybloggeren kan stole på regelmessige inntekter som overstiger utgiftene til det han driver med. For mange bloggere vil ikke dette vilkåret være oppfylt – selv om bloggen er praktisk talt gratis vil ikke inntektene være regelmessige.

Hobbyinntekter vil heller ikke være meldepliktig, det vil si at hobbybloggeren ikke trenger å oppgi inntektene på selvangivelsen.

I ovennevnte artikkel viser Dagbladet også til kravet om gavemelding. Her har Dagbladet misforstått, og Skatteetaten har forklart seg litt uklart. Man er kun pliktig til å sende gavemelding hvis det er snakk om gave mellom nærstående – altså situasjoner der man risikerer å måtte betale arveavgift. Utenom slike gaver er man ikke pliktig til å innrapportere gaver løpende til Skatteetaten. Det Skatteetaten sjekker er om gavene  er innrapportert som inntekt.

Kilder:

Merk: Er du usikker på om inntekten din er skattepliktig eller ikke, kontakt Skatteetaten.

Fra en større tråd på VG Diskutér kan det synes som om Skatteetaten burde gå bartendere nærmere i sømmene også, siden mange synes å tro at tips er skattefritt.

« Previous entries Next Page » Next Page »