25.02.10
Attføring vs uførepensjon
Høyesterett uttalte seg 10 februar om vilkårene for uføretrygd. Førstvoterende brukte mye tid på å vurdere hva som lå i det som heter attføringsvilkåret, sitat:
§ 12-5. Hensiktsmessig behandling og attføring
Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre arbeidsevnen. Med mindre åpenbare grunner tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig, kan ytelser etter dette kapitlet bare gis dersom vedkommende har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre et individuelt og hensiktsmessig attføringsopplegg uten at inntektsevnen er bedret.
[...]
Her fremsettes kanskje det hardeste vilkåret man må fylle for å oppnå ytelser som ufør, nemlig at før man kan konstateres “endelig ufør” må man ha gjennomgått en attføringsplan uten suksess. Det spørsmålet som våre høyst ærverdige dommere skulle ta stilling til var i hvilken grad NAV kunne pålegge enda flere attføringstiltak etter at det første (og eventuelt andre og tredje) viste seg å feile. Den enstemmige dommen presiserer at NAV har rett til å avslå en søknad om uføreytelser etter § 12-5 hvis NAV finner at mer attføring er hensiktsmessig – selv om søkeren allerede skulle ha forsøkt attføring. Dette ble funnet å være mest i tråd med lovgivers intensjoner med “arbeidslinja”, det vil si at man skal gjøre så mye som overhodet mulig for å få folk tilbake i arbeid.
Mannens advokat uttaler til VG at Høyesterett innfører noen nye vilkår med dette, og innskjerper kravene for å få uførepensjon. Jeg må tydeligvis ha misforstått – Høyesterett innfører jo ikke noe nytt her. NAV har avslått, NAV Klageinstans har avslått, og Trygderetten har avslått. Kravet er med andre ord i samsvar med Arbeids- og velferdsetatens praksis. At staten i sin anke har nevnt statsfinansene er ikke det samme som at Høyesterett har lagt vekt på det i sin avgjørelse.
Spørsmålet blir, som så mange ganger tidligere; hvor skal man legge lista for hva som skal til for å oppnå uførepensjon?
NAV legger tydelig lista på at uførhet skal være en absolutt, absolutt siste løsning hvis det ikke er noen måte å få vedkommende tilbake til arbeidslivet på. Stortinget og domstolene virker som om de er enige.
Enkelte som kaster sitt lodd inn i uføredebatten synes å ha mer fokus på tall enn vilkår. Det er for eksempel mange som klarer å presse ut av seg at i 2008 brukte vi 30 milliarder på folketrygdens uføreytelser, fordelt på ca. 350 000 stønadsmottakere (hvorav 295 000 på varig uførepensjon). Noen av dem klarer å nevne at dette er altfor mange. Men dette er da de som fyller vilkårene for å bli tilstått uførepensjon.
Hvilke vilkår skal man skjerpe inn, hvis man vil ha færre uførepensjonister? Skal man kreve en høyere uføregrad enn 50% (§ 12-7), skal man legge til grunn et strengere begrep enn medisinskvitenskapelig anerkjent sykdom (§ 12-6), skal man kreve at personen minst må være fylt 50 år (18 per i dag, § 12-4)? Skal husmødre vurderes opp mot arbeidslivet i stedet for hjemmearbeid (§ 12-8)?
Det er lett å si at man vil “ta” snyltere. Men i hvor stor grad skal man gjøre livet surt for alle andre for å ta dem?
—
NB: Undertegnede er ansatt i Arbeids- og velferdsforvaltningen. I henhold til de etiske retningslinjer for statstjenesten pkt 3.3 må følgende opplyses om:
Mine meninger er mine egne, og representerer ikke Arbeids- og velferdsetaten eller noen av dets overordnede eller underliggende forvaltningsorganer.