27.03.10
For eller mot rettssikkerhet?
Maria ba meg i går om å kommentere innlegget hennes om NAV og rettssikkerhet, i og med at jeg jobber i etaten.
Det er et spørsmål om hurtighet i søknadsbehandlingen. Maria fokuserer på at man skal ha muligheten til å klage til et overordnet organ – men hverken fylkesadministrasjonen eller Sivilombudsmannen vil gripe inn med mindre du faktisk forskjellsbehandles i forhold til andre. Essensielt sett betyr dette at hvis du er den eneste som har ventet tre måneder på en utbetaling så har du en sak, mens hvis mange nok venter de tre månedene så har du ingen.
Ironisk nok, jo flere klager desto mer ressurser må NAV binde opp i å behandle klagene og mindre ressurser går til saksbehandling. En klassisk ond sirkel.
Maria påpeker at man kan ha rett til ytelser fra den kommunale sosialtjenesten i perioden mens man har søknad til behandling hos NAV. Hvor holdbart er det å be om at kommunebudsjettene forskutterer for statens (potensielle) ansvar? Når NAV har innvilget en ytelse må den statlige delen av etaten rutinemessig sjekke med den kommunale om hvorvidt vedkommende har mottatt ytelser. Dersom så er tilfelle må kommunen fremsette refusjonskrav overfor staten. Dette er et uhyre komplekst opplegg som unødvendig belaster kommunebudsjettene. Videre er det en belastning for mange brukere å bli henvist til “sosialen” hvor man grundig må redegjøre for hvorfor man skal tilstås en ytelse – en prosess som kan føles ydmykende.
Jeg vil foreslå at man tilstås en foreløpig stønad i perioden fra man har fremsatt krav til kravet er avgjort. Per i dag gjøres dette i perioden mellom AAP og uførepensjon, og tidligere ble man også tilstått rehabiliterinspenger og attføringspenger mens man hadde søknad inne mellom de to stønadene og mellom de to og tidsbegrenset uførestønad. Dette er en periode man uansett vil få betalt for hvis kravet blir innvilget, og blir kravet avslått – vel, nå har man et incitament til å avslå fortere heller enn å la søkeren leve i uvisshet. Det må selvfølgelig knyttes visse løse vilkår til en slik foreløpig stønad for å forhindre at folk fremsetter grunnløse krav.
Marias merknader om Riksrevisjonen må jeg kommentere ved en senere anledning.
Så var det spørsmålet om et NAV-ombud. I henhold til Stortingets behandling av redegjørelsen for situasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen fremsetter mindretallet forslag om at Regjeringen skulle utrede spørsmålet om et NAV-ombud. Flertallet nøyde seg med å konkludere med at departementet skulle vurdere dette sammen med andre tiltak. Jeg må si at dette er svært utstrakt partilojalitet overfor egen regjering. Etter min mening har Stortinget som organisasjon sviktet i sin kritiske rolle overfor Regjeringen.
Det skal sies at resultatet av departementets vurdering kan bli et NAV-ombud. Men i Norge har vi ingen tradisjon for at staten lar noen kikke statsforvaltningen i kortene. Sivilombudsmannen får lov, men han er oppnevnt av Stortinget, og er utenfor Regjeringens (og NAVs) myndighetsområde. Jeg kan ikke tenke meg at sivilombudsmannsordningen hadde blitt foreslått av et departement.
Jeg vil tro at et NAV-ombud kan være en fordel for brukerne, å ha et sted/en person/et kontor å forholde seg til når man føler seg avmektig i forhold til supergiganten NAV. Jeg vil også tro at NAV-ombudet, innen to måneder etter oppnevnelse, vil bli nedsvampet i så mye arbeid og generere så mye mer arbeid for NAV selv i sin arbeidsgjerning, at ombudet øyeblikkelig vil ha mistet sin evne til å være noen kritiker av NAV og samtidig ha sørget for at NAV bruker lengre tid på å behandle søknader. Erfaringer med brev fra Sivilombudsmannen tilsier at de binder opp tiden det tar å behandle mellom en og tre trygdesøknader for en saksbehandler, samt at på grunn av at det er fra Sivilombudsmannen så må nærmeste leder holdes orientert – og dette tar ut av hans/hennes tid også. På bakgrunn av disse momentene kan jeg ikke si at jeg per dags dato er i favør av et NAV-ombud.
Rett og rettssikkerhet: Personopplysninger.
Det er bekymringsfullt hvor mye NAV vet om den enkelte. Selv om NAV ikke har rett til å innhente fullstendige pasientjournaler bortsett fra i særlige tilfeller, så vil man allikevel – gjennom de regelmessige legeerklæringene som må skrives (og som faktisk skal være i en viss detalj om sykdom, sykdomsforløp, et cetera) – kunne bygge seg et godt bilde av en søkers sykdommer ut fra en saksmappe. I enkelte trygdesaker jeg har klagebehandlet har det ligget legeerklæringer tilbake til 2004-2005, noe som gjør det enkelt for meg å skape meg et bilde av søkerens situasjon; men som gjør det lett for uvedkommende å gjøre det samme.
I Datatilsynets stikkprøvekontroll av NAVs datasystemer kom det frem at mange hadde sensitiv og medisinsk tilgang – altfor mange, mente Datatilsynet. Men tilgangen til datasystemet styrer ikke tilgangen til fysisk saksmappe. Det er ingenting såvidt jeg vet som hindrer en person i å lese den fysiske saksmappen selv om de ikke har medisinsk tilgang. Arkivinstruksen sier at jeg skal notere at jeg har lånt mappen hvis jeg fjerner den fra arkivet, men ikke hvis jeg leser i den der og da.
Her vil vi se markant forbedringspotensiale når staten får innført elektronisk dokumenthåndtering. Det er allerede på vei – fra 01.01.10 skal alle legeerklæringer sendes inn elektronisk. NAV innfører også et pilotprosjekt for fullelektronisk dokumenthåndtering i 2010. Her vil man ha store muligheter for elektronisk tilgangskontroll, hvis man får klargjort at kun de som skal ha sensitiv/medisinsk tilgang har det.
Spørsmålet blir da hva man gjør med fysiske saksmapper. Det vil i det minste bli en lang overgangsperiode mens man scanner fysiske saksdokumenter inn elektronisk – hvis man gjør det i det hele tatt. En enkel liste, stiftet på innsiden av alle saksmapper, hvor man må fylle ut sin brukerident hvis man leser/behandler saken kan kanskje gjøre biffen her?
Ironisk nok legger etatens personalhåndtering opp til at saksbehandlere lett skal kunne steppe inn for hverandre. Dette medfører at brukeren må forholde seg til flere saksbehandlere i ett og samme kontor – og det medfører at mange mennesker må innom samme sak.
Før man kan få lovfestet rett til å bytte saksbehandler bør man få lovfestet rett til én enkelt saksbehandler å forholde seg til.