24.11.10
Folketrygdlovens mange formål
Det var en gang en lov om folketrygd. Og loven ble forelagt Stortinget, som vedtok den. På den siste dag i februar 1998 så Kongen loven, og han så at den var god.
Folketrygdloven ble vedtatt med følgende formålsparagraf:
§ 1-1. Formål
Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.
Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.
Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.
Paragrafen, som formålsparagrafer flest, er ikke en rettighetsparagraf. Den gir ingen konkrete rettigheter man kan påberope seg. I hvilken betydning er den et tolkningsmoment for andre bestemmelser i loven?
Lov om folketrygd, eller folketrygdloven, er den sentrale delen av vår trygdelovgivning. Den er inndelt i kapitler, og med unntak av kapitlene for saksbehandlingsregler, beregninger, og definisjoner svarer hvert kapittel til ett stønadsområde. Disse kapitlene har sine egne formålsbestemmelser.
Som for alle de andre bestemmelsene i folketrygdloven har Rikstrygdeverket nedfelt sin forståelse av hva § 1-1 innebærer i et rundskriv.
En formålsbestemmelse / formålsparagraf sier oss noe om hva politikerne ønsket at loven skulle gjøre. Men politikerne har ikke bare gitt én formålsparagraf – i folketrygdloven har de gitt oss 18 formålsparagrafer. Når man har gitt to formålsparagrafer i samme lov må den mer konkrete gå foran den mer generelle.
Nå er det i min erfaring relativt sjelden at spørsmålet om et kapittels formål eller folketrygdlovens formål blir reist. De få gangene det skjer er det normalt som et supplerende argument i et klageskriv. Men Kamelryttersken har nedlagt påstanden om at NAVs saksbehandlere ignorerer folketrygdloven § 1-1 i sitt blogginnlegg her.
De konkrete omstendighetene gjaldt den nå berømte bloggerfrøknen som fikk avslag på arbeidsavklaringspenger fra sitt NAV-kontor fordi hun blogget for mye.
Spørsmålene saken reiser blir som følger:
- Har NAV rettslig anledning til — “lov til” — å legge vekt på blogginnlegg som uttrykk for arbeidsførhet?
- Bør NAV legge vekt på andre forhold i vurderingen av arbeidsevne enn de vedlagte medisinske opplysninger?
- Hvilken rolle skal folketrygdlovens formålsbestemmelse spille, konkret sett “Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.” ?
Svaret på det første spørsmålet er ikke så enkelt som det ser ut som. Rettslig sett er NAV forpliktet til å opplyse saken så godt som mulig før vedtak treffes. Dette prinsippet er nedfelt i forvaltningsloven § 17. Dette innebærer at når vurderingstemaet i vedtaket er hvorvidt søkeren har nedsatt arbeidsevne (vilkåret i folketrygdloven § 11-5) skal NAV vurdere alle sider av søkers arbeidsevne. Rent paragrafmessig er NAV altså ikke avskåret fra å bruke blogging som moment i vurderingen. Men det følger av grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling at NAV ikke skal ta utenforliggende hensyn – man skal ikke ta hensyn til momenter som faller utenfor saken.
Det er to begreper som benyttes i trygdemessig sammenheng som kan kreve en nærmere forklaring. Man har uttrykket funksjonsevne, som er et uttrykk for hvor godt eller dårlig en person fungerer i det daglige. Begrepet arbeidsevne skal forklare noe om i hvilken grad brukeren er i stand til å stå i et inntektsgivende arbeid. Blogging er klart et uttrykk for funksjonsevne – det viser skriveførhet og evne til å uttrykke seg selv.
Den nærmere problemstillingen blir derfor hvorvidt blogging er et uttrykk for arbeidsevne, med særlig vekt på hvor lett det er å bedømme for en utenforstående. Blogging krever liten evne til å stille til fast arbeidstid og -sted. Det krever et nettsted og tilgang til internett, altså få ressurser. Som en ren arbeidsaktivitet er det de færreste som klarer å tjene penger i særlig grad på å blogge. Blogging kan derfor ikke alene sies å være et uttrykk for at man har en arbeidsevne man ikke benytter – de generelle “skills” man benytter i bloggingen er ikke direkte overførbart til arbeidslivet.
Det er også svært vanskelig for en tredjeperson å vurdere noe om hvor mye kapasitet og tid som er lagt ned i det enkelte innlegg. Dette momentet alene gjør det svært farlig å legge vekt på blogginnlegg som et uttrykk for arbeidsevne — det er ikke noe stabilt, objektivt uttrykk. Det blir som å legge vekt på at man har sett fire håndlagde trehester hjemme hos en uførepensjonist, uten å vite at det har tatt ham åtte måneder å lage dem. Et høyt aktivitetsnivå i en begrenset periode er heller ikke noe avgjørende bevis for hvorvidt det aktivitetsnivået kunne vært benyttet i arbeidslivet.
Min konklusjon i forhold til spørsmål 1 må derfor bli at blogging ikke kan brukes selvstendig som uttrykk for arbeidsevne. Det kan være støtte for andre, mer tungtveiende momenter, men ikke alene.
Vurderingen opp mot det andre spørsmålet blir et spørsmål om arbeidsfordelingen mellom NAV og brukerens fastlege. Fastlegen er premissleverandør for NAV – det er fastlegen som gir NAV de medisinske vurderingene som er en del av vedtaket. Med innføringen av NAV-loven § 14a og verktøyet Arbeidsevnevurderingen er det lagt til rette for at en større del av spørsmålet om nedsatt arbeidsevne skal vurderes av NAV enn tidligere. Men vurderingene må være forsvarlige, og man må sikre seg at de momenter som trekkes inn faktisk er relevante for arbeidsevnen.
Er dette så en hensiktsmessig arbeidsfordeling? … Tja. Både NAVs brukere og deres leger virker misfornøyde. Sosialmedisiner Per Fugelli påpeker i en kronikk fra desember 2009 at fastlegen faktisk kjenner sin pasient. Og vi er fornøyde med fastlegene våre – statistikken har fra 2001 til 2008 holdt seg jevnt og trutt på at rundt 2 % av befolkningen bytter fastlege hvert kvartal. Det er heller ingen tegn til at kompetansen hos landets medisinere er på vei nedover.
Så hvorfor overføres en større del av arbeidsevnevurderingen fra fastlegen til NAV? Departementet synes å legge til grunn at arbeidsevnevurderingen helt eller delvis faktisk skal supplere eller erstatte legeerklæringen, jfr. følgende uttalelse fra Ot.prp. nr. 4 (2008-2009) punkt 5.1.4: Departementet understreker at vurderingen etter arbeids- og velferdsforvaltningsloven vil være en faglig vurdering av personens arbeidsevne og bistandsbehov. Slik sett kan disse vurderingene sammenlignes med dagens legeerklæringer.
Departementet foreslår i samme punkt at vurderingen av nedsatt arbeidsevne skal foretas av NAV gjennom arbeidsevnevurderingen. Merkelig nok synes det ikke å være foreslått at fastlegen skal ha noen rolle her. Men hvorfor det gjøres slik er ikke såvidt jeg kan se tatt opp.
Så, bør NAV ta hensyn til andre momenter enn de som fremkommer av legeerklæringen? På bakgrunn av det ansvaret som er tillagt NAV, nemlig hele arbeidsevnevurderingen, så er NAV nødt til å ta hensyn til de relevante ting som fremkommer i løpet av vurderingen – både medisinske og andre. Men blogging vil i så henseende nok ikke være særlig relevant.
Avslutningsvis, når NAV vurderer om arbeidsevnen er nedsatt, skal man da ta hensyn til folketrygdens formål? “Folketrygden skal bidra til hjelp til selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne forsørge seg selv og klare seg selv best mulig til daglig.”
Det må påpekes at formålsbestemmelsen er (forsøkt) realisert gjennom de enkelte bestemmelsene i folketrygdloven, og formålsbestemmelsen gir ingen rettigheter og plikter i seg selv. Dersom det ikke er grunnlag for å si at man har nedsatt arbeidsevne vil man ikke kunne påberope seg § 1-1 for å få arbeidsavklaringspenger, uansett hvor mye det ville bidra til at den enkelte skal kunne forsørge seg selv.
I saken nevnt ovenfor om bloggeren Gudrun er det beskrevet at legene mener hun er arbeidsufør, men NAV mener at bloggen hennes har et for høyt aktivitetsnivå til at hun har nedsatt arbeidsevne. Den reelle problemstillingen er da om formålsbestemmelsen avskjærer NAVs rett til å ta bloggingen med i vurderingen. Mer konkret – er det grunnlag for å si at bloggingen er “selvhjelp med sikte på at den enkelte skal kunne [...] klare seg selv best mulig til daglig”?
Blogging, som å skrive dagbok, kan ha en verdi som egenterapi. Det kan være et sosialt innslag i hverdagen for den som ikke kommer seg så mye ut. Det å skrive en blogg som andre følger med på kan gi en følelse av at det er noe man mestrer. Disse tingene er alle eksempler på at blogging kan fylle et behov. Innebærer det at blogging er et verktøy for å klare seg selv i det daglige?
Svaret på spørsmål 3 får bli et tema for en annen dag, i og med at klokken nu straks er slagen.
Tweets that mention Obiter Dicta » Folketrygdlovens mange formål -- Topsy.com said,
November 25, 2010 at 04:34
[...] This post was mentioned on Twitter by Bjørn Skogmo , Chr. A. Jenson. Chr. A. Jenson said: Blogg: http://bit.ly/fWP8uo Folketrygdlovens formål: En kommentar om forholdet mellom folketrygdloven §§ 1-1 og 11-5. #NAV #blogging #arbeid [...]
innom said,
November 25, 2010 at 10:41
Det som er søkt, er å bruke et enkeltelement fra et menneskes liv, og bruke elementet som et argument for noe helt annet. Eks. arbeidsevne.
Ta feks en sterkt rammet autist, som kan regne ligninger i hodet med lynets hastighet, parallellt med sikling, tics og marginal evne til å omsette regnefunksjonen over i praktisk bruk. Og med mindre egenevne til å dusje, møte opp i tide, eller forholde seg til en arbeidinstruks.
Tvangsarbeid er fullt mulig med kafkalignende saksbehandling og argumentasjon. Vi har et samfunn som til nå har tatt avstand fra slike metoder, men det er kanskje snart på tide å stille et spørsmål om hvor det bærer hen?
kamelryttersken said,
November 25, 2010 at 12:41
Interessant å få en jurists vurdering av den problemstillingen jeg har tatt opp.
Mitt utgangspunkt er flere års erfaring med å vurdere potensiale for rehabilitering hos pasienter med nedsatt funksjonsevne på grunn av sykdom eller skade. Jeg har også videreutdanning i arbeidsdeltakelse og har utført arbeidsplassvurderinger på oppdrag for NAV.
Grunnen til at jeg dro fram Folketrygdlovens formålsparagraf er at jeg ser at loven mange ganger tolkes og brukes uten hensyn til det overordnede målet. Å sikre økonomien til brukeren og gi ham mulighet til å klare seg selv.
I dette konkrete tilfellet ser det ut for at NAV har brukt sine fullmakter til å overprøve andre instanser og selv vurdere brukerens funksjonsevne med litt for stor iver.
Hvis fastlege og spesialisthelsetjeneste sier at vedkommende bruker for en periode er ufør av medisinske årsaker, da er hun det, og kommunen er da pliktig til å bistå med hjelp i følge Kommunehelseloven. Vanligvis vil det være en kommunal Ergoterapeut som får i oppdrag å bistå brukeren med tilrettelegging av det h*n har behov for tilrettelegging av. Ofte i samarbeid med Hjemmesykepleien for å avdekke eventuelle pleiebehov.
Ergoterapeuten vil først kartlegge brukerens funksjonsevne. Hvordan hun fungerer i hjemmet. Spørsmål om evne til egenpleie, husstell, handle dagligvarer er her sentrale, siden det er snakk om å klare seg selv i det daglige. Fritidsaktiviteter er også viktige i denne sammenhengen. Kan brukeren gå en tur til naboen, besøke familie, venner eller må de komme til henne. Har hun noen hobbyer, kan hun utføre disse? Eksempler kan være quilting, strikking, scrapping, blogging, treskjæring, kjæledyr, og så videre.
Først når disse tingene er kartlagt og vurdert ut i fra hva man kan forvente av en funksjonsfrisk person på samme alder, utdanning med mere, da først kan Ergoterapeuten foreslå tiltak som kan avhjelpe funksjonsnedsettelsen. Det kan være å lære opp brukeren i nye teknikker for egenpleie, foreslå en annen organisering av boligen eller i noen tilfeller foreslå tekniske hjelpemidler som kan hjelpe brukeren å utføre bestemte aktiviteter. Målet er hjelp til selvhjelp på brukerens premisser. Brukerstyring som det også kalles.
Det er først etter en slik grundig kartlegging at man kan si at brukeren har en funksjonsevne som utløser den eller den type hjelp. Kanskje klarer vedkommende seg godt i det daglige med litt omorganisering av boligen, eller kartleggingen viser at Hjemmetjenesten må inn til bruker x3 pr dag for å sikre at vedkommende tar medisin, har et minimum av hygiene og får i seg nok mat og væske.
Det samme gjelder for arbeid/studier. Man må først ha en grundig kartlegging av funksjonsevne før man kan si at vedkommende kan eller ikke kan utføre arbeid eller studier. Den medisinske kartleggingen gjør lege/sykehus, den praktiske kartleggingen av funksjonsevne kan utføres av Ergoterpeut eller Fysioterapeut med nødvendig videreutdanning og godkjenning fra NAV. Etter kartleggingen kan man foreslå eventuelle tiltak. Alle NAV-kontor skal ha oversikt over hvem som har slik godkjenning i sitt område.
Hvis ikke kan oversikt over godkjente Ergoterapeuter fåes fra Norsk Ergoterapeut Forbund (NETF). Nettadresse http://NETF.NO.
Det ser derfor litt rart ut at en saksbehandler hos NAV utfra å ha sett at Gudrun blogger, at hun da er arbeidsdyktig. Uten å ha kartlagt arbeidsmessig funksjonsevne.
Som du sier er resten av folketrygdloven bygd opp for å støtte under formålsparagrafen. Men tolkingen av de andre paragrafene skal ikke overprøve lovens hensikt, å gi nødvendig hjelp til selvhjelp.
Ergoterapeuten, en viktig støttespiller for NAV said,
November 25, 2010 at 14:24
[...] er jurist og har tatt tak i en bloggpost her på seraiet. I den posten tar Kamelryttersken opp saken med bloggeren Gudrun som [...]
Undrende said,
December 1, 2010 at 20:40
Først, meget klok blogg. Menneskeverd er å godta og forstå at alle mennesker har samme verdi og mennesker er en uerstattelig verdi. I dag går man skritt for skritt mot klassifisering av hvem som er verdige og hvem som er ikke verdige, og der kun arbeidskraft/arbeidsevne telles som verdi. En meget skremmende utvikling.
Skjønner nå ikke poenget med å frata denne bloggeren inntekten når bloggeren ikke har noen nevneverdig inntekt (=< 100.000). Hva er alternativet?
Var vel noe annet hvis bloggingen medførte tilstrekkelige inntekter, men det var vel ikke tilfelle. Man må vel også kunne si at av døgnets 24 timer så er 16 timer som hovedregel fritid og bør ikke det også gjelde bloggeren?
Klarer man å fylle ut et meldekort, klarer man å snakke med Nav, klarer man å fylle ut en søknad til Nav så skulle jo det også kunne brukes på samme måte som det å skrive ett blogginnlegg.
Vi lever i en så utviklet tid at det i teori/praksis er mulig at alle kunne ha en jobb. Skal man dermed frata alle ledige trygder/stønader?
Er det slik at den ledige er supermann, passer og kan brukes til alt?
På mange måter er jo blogging veldig samfunnsnyttig – både for den som skriver (føler en gir noe tilbake til samfunnet og fyller tiden med noe nyttig) og for den som leser. eks. noen som blogger om sykdommen/tilstanden sin og dermed gjør hverdagen lettere for leser som er i samme situasjon.
Blogging er vel også en metode for å bygge nettverk og det må jo være meget positivt for både person og større muligheter for jobb hvis helsen bedrer seg.
Det jeg egentlig lurte på var lovligheten av å sende bloggeren over til sosialkontoret som er ment som en kortvarig løsning, noe som også gjenspeiles i sosialhjelpssatsene. Ps: Vet ikke om overgang til sosialhjelp var tilfelle med den aktuelle blogger referert til.
Har krikkert noen ord om dette?
Det er jo mange som er sosialklienter nærmest hele livet. Er det lov?
Helt satt på kanten: Per klarer ikke å finne sin plass i samfunnet og havner derfor ikke i jobb. Har da Per ingen rettigheter? Gjør ikke samfunnets lover det slik at Per ikke kan benytte sin mulighet for selvforsørgelse? Er det ikke grunn til å tro at Grunnloven er på Per sin side hvis Per mente at selvforsørgelse ved jakt/fiske var rett? Fangst er jo stort sett ulovlig i Norge, såfremt man ikke har betalt inngangspenger som en kostbar jaktprøve, våpen etc. En primitiv viltfelle ville vel gitt en klekkelig bot eller fengsel.
Er ikke Per medlem av Folketrygden? Er det noen straffelov som slår inn ovenfor ufrivillig og frivillig arbeidsløshet? Folketrygdloven nevner jo kun arbeidsløshet og ikke noe om årsak. Hva hvis samfunnet ikke har jobber til alle? Kanskje det er tilfelle i dag? Hvem sitt ansvar er det?
Per som er sosialklient må søke sosialhjelp hver 3.dje mnd. Per får seg ikke lån i bank da bank mener at sosialhjelp er ikke å betrakte som sikker inntekt. Per får seg ikke bolig da private utleiere mener at sosialkontoret har tullet så mye med utbetaling av husleie. Per får seg heller ikke kommunal bolig da køen er stor. Hvis Per ville inn i samfunnet, hvordan skulle Per klare det når alt setter han utenfor til de grader. Sparer Per 50 kr mnd av sosialhjelpen (nesten flink er det mulig) så vil det jo ta Per 10 år for å spare 6000 kr (eksl. renter da) til inngangspenger.
Er det lov til å bare si at Per klarer seg godt på 5000 kr i livsopphold uten å ha dokumentert at 5000 kr er tilstrekkelig? Når priser på bolig, avgifter, detaljhandel etc. følger lønnsutvikling bør ikke sosialhjelpen gjenspeile det? Sosialhjelpen ligger jo flere tiår bak utviklingen og hvordan kan det være lov?
Hva med en fattig barnefamilie. Har familien rett til å bruke barna til barnearbeid (som vel nærmest måtte være tilfelle ved ingen økonomisk hjelp fra samfunnet)? Hvis barnevernet krever en viss standard. Hvem skal da ta det økonomiske ansvar?
Det nevnt ovenfor er klare eksempler på innskrenkning av frihet og i ett fritt demokratisk utviklet samfunn så bør man vel kunne legge til grunn at denne innskrenkning av frihet må kompenseres for – og det nettopp med økonomisk kompensasjon. For det er vel ikke slik at Per er et barn av myndigheter/stat/politikere? Man skulle vel heller tro det var stikk motsatt.
Jeg mener § 1-1. Formål påfører Folketrygden både ansvar og plikter. Noe som i realitet kan kalles for rettigheter for borger.
Videre mener jeg alle underformål kan ikke være motstridene mot 1-1.
Tolkningen fra rettskildene "Paragrafen er en generell formålsbestemmelse som informerer leserne om hva lovgiverne ønsker å oppnå med folketrygdloven." tror jeg ikke ville gått gjennom Høyesterett i plenum hvis det viste seg at det f.eks. ikke ble gitt økonomisk trygghet i samsvar med levekostnadene i Norge.
"Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer."
Her ligger det jo klart ansvar/plikt i skriften. Skal er jo ikke kan, bør eller annet ord som legger lite ansvar.
Hvis den ene gruppe får 50.000 kr og den andre gruppe 500.000 kr og neste år blir det samme 50.000 kr på den ene gruppe mens 550.000 kr på den andre gruppe så er jo det stikk i strid med lovens formål og var vel egentlig det i utgangspunktet da 50.000 for den ene gruppe og 500.000 kr for den andre gruppe bidrar ikke til utjevning men derimot til store forskjeller mellom grupper. Her mener jeg formålet er som lov å betrakte og brudd er som lovbrudd å betrakte. Akkurat det samme mener jeg hvis noen bevisst legger opp til ikke tilstrekkelig økonomisk trygghet da er formålet som lov å betrakte.
Vel så viktig er det at vi har folkedemokrati i Norge og det betyr egentlig at lovene skal være laget for folket. Blir noe skremt når Stortinget i egen pensjonssak opplyser at de kjenner ikke til lovene, har ikke satt seg inn i lovene/regelverket.
krikkert said,
December 1, 2010 at 23:40
Folketrygden ble vedtatt med en rekke forskjellige ytelser, og disse ytelsene har hvert sitt formål. Noen av ytelsene skal kompensere for at man ikke har arbeidsevne. For å innvilge disse ytelsene må man faktisk ikke ha arbeidsevne. Pål i full jobb vil ikke få uførepensjon, fordi Pål i full jobb ikke har noen varig nedsatt arbeidsevne.
Du stiller spørsmål med hva som var hensikten med å frata bloggeren inntekten når inntekten hennes var så lav. Til det skal det vel kort og godt sies at for å få en ytelse så må man fylle vilkårene for denne ytelsen. Folketrygdloven er ingen rettighetskatalog man kan bla opp i, peke på, og si “Jeg vil ha den”. Vår lovgiver, våre folkevalgte, har bevisst foretatt det vanskelige valget å definere hvilke grupper som skal få, og hvilke som ikke skal få. Det valget må NAV som etat respektere.
Nå er jeg selv ikke enig i at bloggingen skal ses på som et uttrykk for arbeidsevne, jfr. innlegget mitt. Men jeg kan se tankegangen som har ført til den konklusjonen. Poenget er at dersom du av egen fri vilje gjør noe som ikke er inntektsgivende og du i stedet i realiteten kunne forsørget deg selv, så ønsker ikke staten å forsørge dine hobbyer. Ett eksempel er denne saken fra tidligere i år (ellers behørig kommentert av Iskwew her), hvorfra jeg trekker ut følgende sitat:
Sitatet er et eksempel på tankegangen NAV ikke ønsker å støtte opp under. Formålet med dagpengeordningen er å sørge for “delvis dekning for bortfall av arbeidsinntekt ved arbeidsløshet” (folketrygdloven § 4-1). Vil du si at uttalelsen er i samsvar med dette formålet?
Videre spør du om bloggeren ikke også skal få ha fritid. Hvilken positiv definisjon har man av fritid? Wikipedia definerer fritid som den tiden av døgnet når man ikke sover, spiser, eller utfører andre pålagte oppgaver som skolegang eller arbeid. Dette er en negativ definisjon; den sier at fritid er den tiden da du ikke gjør noe annet. Strengt tatt har den ledige / bloggeren bare fritid.
Det man da, rent prinsipielt, må spørre seg om er: Er det rimelig at den ledige benytter den fritiden eller deler av den til å forsørge seg selv? Noen ganger vil svaret være nei. Den som er for syk til å arbeide (helt eller delvis bortfalt arbeidsevne) er det ikke rimelig å forvente at forsørger seg selv – og derfor har man ordninger som kompenserer for dette (sykepenger, AAP, uførepensjon). De som har født barn mener vi som samfunn at det er rimelig at slipper å forsørge seg selv i en viss periode etter fødselen (foreldrepenger). Den som er blitt arbeidsledig (mer eller mindre ufrivillig) bør få en viss inntektsdekning frem til han igjen har arbeid (dagpenger).
Vi lever ikke i en tid der alle kan ha en jobb. Arbeidslivet er fortsatt ganske konformistisk utformet – de færreste har for eksempel anledning til å jobbe hjemmefra. Det meste av deltids- og prosjektarbeid er ufrivillig. Mange arbeidsplasser krever høyere utdanning innen visse områder, og ikke alle har utdannelse innen alt. Noen vil til enhver tid falle utenfor. Spørsmålet er hvilket ansvar vi skal pålegge dem for å rette opp i sin egen situasjon, kontra hvor mye ansvar vi som samfunn skal ta. Det er et politisk spørsmål, og det svaret våre politikere har gitt er nedfelt i vårt gjeldende lovverk.
Du stiller direkte spørsmål om hvorvidt det er lovlig å henvise personer til NAVs sosiale tjenester. Det er ikke ulovlig å avslå krav om trygdeytelser man ikke fyller vilkårene for å få. Arbeids- og inkluderingsdepartementet legger til grunn i sin uttalelse til Sivilombudsmannen (inntatt i sak 2007/911) at ytelser etter sosialtjenesteloven skal være tilstrekkelig for et forsvarlig, nøkternt livsopphold. Men at man bevisst ønsker at sosiale ytelser ikke skal bli noen langvarig inntektskilde er ganske klart. Stortinget vedtok derfor Kvalifiseringsprogrammet (KVP), som er en ytelse beregnet på de som har dårlige eller ingen rettigheter i forhold til folketrygdloven og arbeidsmarkedsloven. Om KVP fyller “hullet” for de som faller utenfor vet jeg ikke, det har jeg ikke undersøkt nærmere.
Nei, Grunnloven er ikke på Per sin side dersom han ønsker å forsørge seg selv ved krypskyting. Likeledes er den ikke på hans side dersom han skulle ønske å forsørge seg selv ved narkotikasmugling, eller bankran. Dersom Per ikke har hatt tidligere arbeid og ikke har noen sykdom som forhindrer ham i å være i arbeid vil Per falle utenfor de statlige ytelsene etter folketrygdloven. Per vil for eksempel kunne motta individstønad og delta på arbeidsmarkedskurs (AMO). Hvis Per faller utenfor samfunnet over lengre tid og har behov for et større støtteapparat for å komme inn i arbeidslivet vil for eksempel KVP være aktuelt.
Per er medlem i folketrygden – men et medlemskap i folketrygden betyr ikke at man har rett til statlig forsørgelse ved enhver livssituasjon der man ikke forsørger seg selv. Som jeg nevnte ovenfor er det harde valg som må tas når man skal avgjøre hvilke situasjoner som er “verdige” og hvilke som ikke er. I Norge har vi lagt oss på en linje der folketrygden dekker de situasjoner som er relativt vanlige (sykdom, arbeidsledighet). Burde man dekke flere situasjoner? Burde man dekke alle situasjoner? Dette er spørsmål som ikke bare har med den enkelte å gjøre, men også med hvor store byrder det er rimelig å legge på skattebetalerne. På vegne av en lønnsmottaker (både av lønnsmottakeren selv og av hans arbeidsgiver) betales nærmere 20% av lønnsinntekten inn til folketrygden (7,8% trygdeavgift og 14,1% arbeidsgiveravgift). Er det for høyt? For lavt? Akkurat passe? Her er det spørsmål som må avveies opp mot hverandre.
Det er staten som er ansvarlig for den arbeidsmarkedspolitikken som føres, og i siste instans Stortinget. Arbeidsmarkedspolitikk er et vakkert sammensurium av næringspolitikk, skattepolitikk, distriktspolitikk, m.m. Staten har valgt å sikre de som faller ut av arbeidsmarkedet / arbeidslivet gjennom dagpengeordningen. Hva med de som ikke kommer inn? De har ikke rettigheter i dag. Bør de ha det, i større grad enn retten til arbeidsmarkedstiltak, sosiale ytelser, og evt. KVP?
Når det gjelder spørsmålene dine om hvorvidt det er lov til å si at Per skal klare seg på 5000 kroner så anbefaler jeg deg å lese Sivilombudsmannens redegjørelse i sak 2007/911 som jeg linket til ovenfor. Den handler om nettopp dette. Får du lyst til å lese mer kan du kontakte Sivilombudsmannen og be om innsyn i dokumentene som ligger til grunn for uttalelsen.
Du mener at eksemplene du har nevnt er innskrenkninger av frihet. Jeg legger til grunn at du mener at staten her innskrenker Pers frihet, fordi Per ikke får drive krypskyting m.m. Men innskrenker staten da også tyvens, narkotikalangerens, og menneskesmuglerens frihet? Er dette ting man skal kompensere for? Samfunnet har allerede kompensert Per – samfunnet har gitt ham 10 års grunnskole, retten til videregående utdannelse, og muligheten til å studere (praktisk talt) gratis på landets høgskoler og universiteter. Samfunnet finansierer livsoppholdet hans under utdannelse på landets rimeligste lånevilkår. Når skal man ansvarliggjøre Per for å gjøre noe med sin egen situasjon? Per har tydeligvis en arbeidsevne han kan benytte – det å ikke finne sin plass er vel ikke et hinder for å arbeide? At Per ikke får gjøre det han har lyst til setter ham i den samme situasjonen som skuespilleren sitert ovenfor – og er det virkelig en holdning vi som samfunn vil oppmuntre til?
Det er passende her å minne om den andre setningen i The US Declaration of Independence: We hold these Truths to be self-evident, that all Men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness. Per har ingen rett til at samfunnet skal gjøre ham lykkelig.
Folketrygdloven § 1-1 er ingen rettighetsbestemmelse i den forstand at den gir enkeltindivider rettigheter. I den grad den gir noen rettigheter så er det antageligvis mest riktig å si at den gir rettigheter til innbyggerne som gruppe. Jeg er enig i at underformålene ikke skal være direkte i strid med hovedformålet i § 1-1, men når hovedformålet er så vidt og åpent skal det mye til for å konstatere at et underformål er direkte i strid med hovedformålet.
Dersom det ikke ble gitt økonomisk trygghet i forhold til levekostnadene i Norge ville vi potensielt ha brutt med våre internasjonale forpliktelser (eksempelvis den europeiske sosialpakten og den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale, og kulturelle rettigheter).
Du siterer fra § 1-1 annet ledd; “Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer”. Dette er en plikt som er gjennomført i loven. For eksempel får man ikke flere pensjonspoeng enn 7,00, og enhver er sikret en minstepensjon på to ganger folketrygdens grunnbeløp. Dette er en utjevning – de som tjener mer enn 7,00 pensjonspoeng får mindre kompensasjon mens de som ikke har tjent noe får en større kompensasjon enn de har inntjent. Folketrygdlovens formål er ikke å bedrive millimeterrettferdighet, og folketrygdlovens formål er begrenset til folketrygdens virkeområde (det står faktisk “bidra til” og ikke “gjennomføre alene”). Man kan ikke bruke folketrygdlovens formålsparagraf for å sammenligne en pensjonert advokat som har hatt høy inntekt hele sitt yrkesaktive liv med den arbeidsledige sosialhjelpsmottakeren.
Formål er lov. Det er en del av folketrygdloven. Men hvem er det i ditt eksempel som bryter loven?
“Folkedemokrati” er et intetsigende begrep – demokrati betyr folkestyre.
<blockquote"There is only one basic human Right, the Right to do as you damn well please. And with it comes only one basic Human Duty, to take the consequences." P.J. O’Rourke