02.01.11
Datalagringsdirektivet: Tilgang til og bruk av trafikkdata
Tidligere politispaner nå instruktør i sikkerhetsbransjen Johnny Brenna skrev i Aftenposten (kopi også i nyhetsarkivet til Politiets Fellesforbund) at politiet har “mer enn nok med å følge med kjente kriminelle aktører, enn om de også skal drive med overvåking av «borgere»”.
Selv er han ikke redd for å bli overvåket, og han mener andre borgere heller ikke har noe å engste seg over.
I mars 2010 dukket det en annen sak opp i media. En kvinne fra Stavanger hadde bedt om en redegjørelse for hvem innad i NAV som hadde fått innsyn i hennes saksmappe. NAV hadde ingen systemer som registrerte dette. NAV har tilgangskontroll som styrer ansattes tilgang til dokumenter og systemer basert på hvilke fagområder de jobber med.
Da denne saken kom opp ble jeg for egen del, naïv som jeg er, var min første tanke: Man leser da ikke papirer man ikke har noe med. Etaten har da mer enn nok å gjøre bare med å gjøre jobben vår. Jeg fikk så hatten passet av enkelte medkommentatorer.1
Det handler nemlig ikke om hva det offentlige gjør – men om hva publikum har tillit til at det offentlige gjør. At politiet ikke har tid og ressurser til “overvåking av borgere” er dermed ikke relevant for diskusjonen. Argumentet har heller ingen sannhetsverdi for den fremtidige situasjonen. Det som er legitimt å legge vekt på er hva politiet har hjemmel / anledning til å gjøre, og om de skal ha dette.
