01.03.11

Stemmerett og statsborgerskap

Posted in Uncategorized at 12:30 by krikkert

Rebekka Borsch skriver i sitt innlegg 21.02.11 om hvor diskriminerende det er at utlendinger ikke får stemme ved norske valg. Poenget hennes synes å være at alle skal ha like rettigheter på alle områder, både innenfor rettigheter – da særlig politisk medbestemmelse – så vel som når man utmåler plikter.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på de andre rettighetene og pliktene hun nevner; plikten til å betale skatt, retten til å bo i riket, og retten til å ta arbeid. I det følgende vil jeg ta opp retten til å stemme.

Det grunnleggende trekket ved stemmerett er at det er den alminnelige borgers mest grunnleggende mulighet til å utøve makt. Ved å stemme uttrykker vi hvordan vi ønsker at vårt samfunn skal være. Dette er ikke makt som i militær styrke, eller namsmannens tvungne inndrivelse av krav, men det er makt i den forstand at vi former samfunnet.
Stemmerett i Norge ligger på tre nivåer. Vi velger våre lokale representanter i kommunestyret, våre regionale representanter i fylkestinget, og våre nasjonale representanter i Stortinget. I Stortingsvalg må man være norsk statsborger, fylt 18 år i valgåret, og være folkeregisterført i Norge og innført i et manntall i en kommune. For kommunestyre- og fylkestingsvalg er det ikke et krav om statsborgerskap hvis man har vært bosatt i Norge i tre år før valgdagen, eller er statsborger i et annet nordisk land og er blitt folkeregistrert i riket senest 30. juni i valgåret.
Reglenes hensikt er klar nok: Man søker å hindre at de som ikke har tilstrekkelig tilknytning til det norske samfunnet ikke får utøve makt over hvordan dette samfunnet skal være i fremtiden.

Reglene om hvem som kan bli statsborger i Norge finnes i statsborgerloven av 2005. Norsk statsborgerlovgivning bygger på prinsippet om arvelig statsborgerrett, men slik at dersom man fyller vilkårene i lovens § 7 har man krav på norsk statsborgerskap dersom man søker om det. Vilkårene er ikke særlig strenge. Så lenge det ikke er sikkerhetsmessige eller utenrikspolitiske grunner som taler mot å gi statsborgerskap vil man, før eller siden, kunne få norsk statsborgerskap. Det er hovedsakelig et tidsvilkår – man må ha vært lovlig bosatt i Norge i minst syv år av de siste ti. For den som er gift med norsk statsborger er kravet i praksis cirka fire år. I tillegg må man ha utholdt eventuell karenstid som følge av straffbare forhold man er dømt for.

Det er i tillegg et vilkår som det tidligere har stått politisk strid om, og som derfor må nevnes. Dette er vilkåret i lovens § 10, om at man må velge å gi opp sitt/sine andre statsborgerskap før man kan få norsk statsborgerskap. Kan man se på dette som et urimelig krav? Er det urimelig å vente at den som ønsker å utøve makt i det norske samfunn må ta det skrittet å gi opp noe?

Det største hinderet mot norsk statsborgerskap er dermed det samme hinderet som er innført mellom en innflyttende utlending og stemmerett i kommune- og fylkesvalg. Der er det tre år, ved Stortingsvalg syv. I Stortingsvalg har man i tillegg krav om at man må foreta et valg: Man må ønske å være en del av dette samfunnet. Man må søke om statsborgerskap.

I det antikke Hellas fikk ikke innflyttere stemme. I Norge anno 2010 får ikke innflyttere stemme før de har bodd her i 7 år og tatt et valg – et valg om å bli en del av det norske samfunnet.

Be Sociable, Share!

• 

Permalink