29.05.10
Posted in Uncategorized at 22:22 by krikkert
Etter å ha gått litt i barndommen og hørt litt på de gode gamle visene, lurer jeg litt på… Har FrP bygd politikken sin på en god gammel Egner-vise? Vi presenterer sangen (som også kan høres på YouTube her, eller på Spotify her):
Å huffamei å huffamei, jeg er så sint så fy!
For alt er bare tøys og tull i Kardemomme by!
Hvis bare alle var som jeg – så ville alt bli bra..
Men ingen andre er som meg – å langt i langt ifra.
Huff!
Se pol’timester Bastian er bare blid og snill,
men det er ikke det vi har en pol’timester til!
En politi skal være en alvorlig sinna mann,
og gjerne arrestere folk så ofte som han kan.
Ja!
Og trikkefører Syversen han synger og er gla’,
men det er ikke sånn en trikkefører vi skal ha.
Han burde ikke synge i en så alvorlig stund.
Han skulle styre trikken sin, og ellers holde munn!
Ja!
Og guttene i byen her får altfor lite ris,
de bare spiser kaker og får sukkertøy og is.
Hvis jeg var moren deres skulle de få vasket seg -
og ingen av dem skulle få no slikkeri av meg!
Nei!
Og pol’timester’n sover og han hører ingen ting
når røverne om natten går og lusker rundt omkring.
men kommer de og røver her, så skal de snart få se,
at jeg skal sitte her på lur – og fange alle tre!
Ja!
Jeg påpeker at dette er humoristisk ment. I tilfelle det ikke kom særlig tydelig frem.
Permalink
20.04.10
Posted in Uncategorized at 23:15 by krikkert
Ottar Brox spekulerer i en Dag og Tid-artikkel fra september 2000 om et fenomen kalt Bygdedyret, og hva det vil bli til. I januar 2010 konstaterer Hadia Tajik at Bygdedyret også bor i Oslo.
Bygdedyret er, oppsummert av Tajik, “[noe(n) som er] allergisk mot annerledeshet og krever konformitet”. Bygdedyret er håndheveren av Janteloven, såvel i by som i bygd. Når naboer møtes for å diskutere noen som skiller seg ut, eller barna er skeptiske til den nye gutten som snakker en rar dialekt, er det Bygdedyret som strekker ut sin klamme hånd og prøver å få grep.
Brox avslutter artikkelen sin med å påpeke at Bygdedyret viser seg mest effektivt der de som er “nest nederst” på en gitt rangstige kan sparke nedover. Det stilles et åpent spørsmål om hva avleggeren til Bygdedyret kan bli. I 2000 så Brox for seg at motviljen mot innvandrere fort kunne medføre Bygdedyr-tendenser. Tajik identifiserer dette i Oslo, og påpeker at det er mange Bygdedyr ute og går i små minoriteter i Oslo. Dette er altså bakteppet for det jeg egentlig skriver om:
I 2010 vil jeg si at Bygdedyret har fått en sønn/bror: Trygdedyret. Trygdedyret er den svorne fiende av alle som får penger fra det offentlige. Disse er snyltere, latsabber, “folk som trenger å skjerpe seg”, og mer til. De er en stor gruppe som kan grupperes og identifiseres enkelt ved at de sender kravskjemaer, søknader, og legeerklæringer til Arbeids- og velferdsetaten.
Trygdedyret godter seg hver gang denne gruppen taper noe. Når folketrygdloven byttet ut stønader etter kapittel 10, 11, og 12 med kapittel 11, og mottakere av tidsbegrenset uførestønad mistet retten til å oppholde seg i utlandet, da var Trygdedyret der. På VGs diskusjonsforum kan man lese at det blir en svart dag for de som har levd i sus og dus i varme strøk – nå må de hjem. Når Dagens Næringsliv skriver at 1 av 3 nordmenn kjenner en trygdesnylter, da pustet Trygdedyret dem i nakken og artikkelen ble skrevet med påholden penn.
For i Norge skal man ikke være annerledes. Og når man ikke lenger kan være skeptisk til de som snakker rart, de som ser annerledes ut, hvem skal man ty til da? Hvilke “annerledes-grupper” har man? Man har de trygdede.
Gruppen “Trygdede” er kanskje et særlig godt offer for Bygdedyrets slektning. De er en gruppe som spenner fra enslige foreldre som mottar overgangsstønad i en overgangsfase mens barna vokser opp til uførepensjonisten som NAV etter 10-12 år har klassifisert som endelig ute av stand til å arbeide. En organisasjonssosiolog kan fortelle at denne gruppen ikke er særlig ensartet, og de opptrer ikke som en gruppe i samfunnet; til forskjell fra f.eks. sosialdemokrater og fagorganiserte. Et godt mål for “splitt og hersk”-teknikker som både i krig og i den offentlige debatt viser seg nyttig.
Det er lett å se hvem som blir sparket, man trenger ingen analyse for å se hvem et innlegg retter seg mot. Et annet spørsmål er hvem som skriver innlegget. Hvem er Trygdedyrets håndlangere? Hvis man skal beholde sin tidligere (for fem avsnitt siden) barnetro til Brox vil en naturlig videre vei være å se på hvem som står like over de trygdede på samfunnets forskjellige rangstiger. En skal heller ikke utelukke de som har noe prinsipielt imot offentlig velferd. Men det har liten hensikt å direkte konkretisere hvem som skriver – jeg personlig mistenker at gruppen er like uensartet som de trygdede. Derfor vil jeg heller forsøke å gjennomgå enkelte fakta som jeg gjerne ser komme opp i debatter.
Trygd er luksus – man tjener greit. På de mediumtidsytelsene (“stønader”) NAV tilbyr har man en dagsats på mellom 552 og 1110 kr (per 01.05.09), avhengig av arbeidsinntekt året før man ble sykemeldt. Dette tilsvarer en lønn på mellom 74,- og 148,- kr timen. Lønnstrinn 1 i staten er, til sammenligning, 200 800 per år (også per 01.05.09) noe som vil tilsi en dagsats på 772,- kr. For å få en trygdeytelse tilsvarende dette må man ha tjent over 300 000 i året (eller det tilsvarende i pensjonspoeng) før man blir sykemeldt. Trygd er også skattbar inntekt. Med de ovennevnte satser ligger man på mellom 18% og 25% skatt.
Men trygda er jo garantert! Den eneste trygdeordningen som er garantert er alderspensjon. Andre trygdeytelser faller bort hvis det viser seg at man er i stand til å arbeide.
Trygd = Ferie. Mediumtidsytelser har et aktivitetskrav. Er man for syk til å returnere til et gitt arbeid ennå skal man underkaste seg medisinsk behandling. Er man frisk, men arbeidsløs, skal man søke arbeid eller følge et arbeidsrettet tiltak så man kan bli i stand til å søke seg arbeid. Man skal heller ikke glemme grunnpremisset: For å få trygd er det et vilkår at du er syk, og at denne sykdommen har medført nedsatt arbeidskapasitet. Det hinter litt til at man ikke er i stand til å gjøre alt så stabilt som en arbeidsfør person kan. Derav uttrykket “arbeidsufør”. Det er ikke slik at en person som ikke gjør noe i to timer er automatisk i stand til å arbeide i de to timene.
Videre er det blitt noe voldsomt i vinden å mene at det er for mange trygdemottakere i Norge. Folketrygden står for nærmere en tredjedel av statsutgiftene, og det er naturlig nok ikke rimelig overfor resten av statsbudsjettet at trygden skal fredes på bekostning av skoler, infrastruktur, helse, m.m. Her illustreres eksempelet mitt om trygdemottakere som en uensartet gruppe svært godt. Diskuteres det kutt i familie- og omsorgsordningene får man småbarnsforeldre på nakken, og kutt i uføreordningen bør helst ikke diskuteres i nærheten av Landsforeningen for Trygdede. Sykelønn fredes av LO, alderspensjonen og AFP likeså.
Mange mener at noe må gjøres, men ingen vil godta at “deres” ordning får kutt. Herunder vil ingen av de ovennevnte godta en generell reduksjon i ytelsene. Så netto brenner man ikke inne med så utrolig mange som sitter med en holdning man kan bygge et politisk flertall på.
Og ting som ikke har noe politisk flertall blir ikke gjort.
Undertegnede har sitt daglige virke i Arbeids- og velferdsetaten. Innlegget skal ikke tas til inntekt for etatens offisielle mening. Det står for undertegnedes regning.
Permalink
05.04.10
Posted in Uncategorized at 19:43 by krikkert
Skatteetaten er utpå igjen. Nå gjennomgår de blogger for å sjekke om bloggskriblerne innrapporterer inntekter de har gjennom bloggen sin, herunder frk. Voe.
Faren til frk. Voe (i hendig dobbeltrolle som hennes finansakrobat) klager sin nød over at det må innrapporteres og innbetales 14,1 % arbeidsgiveravgift på hennes inntekter, og mener at “Det er penger hun går glipp av”. Til det sier man:
Well, duh!? Det er slik skatt fungerer, mann.
Fra et mer prinsipielt standpunkt kan man stille spørsmål om i hvilken grad blogginntekter er skattbare.
Hovedregelen er at hobbyinntekt ikke er skattepliktig – det er en tilfeldig inntekt som sjelden oppveier utgiftene man har til hobbyen (dette følger av skattelovforskriften § 5-15-7). Men vilkåret for at noe skal bli sett på som hobbyvirksomhet er at det ikke er næringsvirksomhet. For hobbybloggeren er det sentrale vilkåret som må vurderes for å se på om noe er næringsvirksomhet eller hobbyvirksomhet overskuddsvilkåret. Man må vurdere om det hobbybloggeren driver med er egnet til å gi overskudd over tid, altså om hobbybloggeren kan stole på regelmessige inntekter som overstiger utgiftene til det han driver med. For mange bloggere vil ikke dette vilkåret være oppfylt – selv om bloggen er praktisk talt gratis vil ikke inntektene være regelmessige.
Hobbyinntekter vil heller ikke være meldepliktig, det vil si at hobbybloggeren ikke trenger å oppgi inntektene på selvangivelsen.
I ovennevnte artikkel viser Dagbladet også til kravet om gavemelding. Her har Dagbladet misforstått, og Skatteetaten har forklart seg litt uklart. Man er kun pliktig til å sende gavemelding hvis det er snakk om gave mellom nærstående – altså situasjoner der man risikerer å måtte betale arveavgift. Utenom slike gaver er man ikke pliktig til å innrapportere gaver løpende til Skatteetaten. Det Skatteetaten sjekker er om gavene er innrapportert som inntekt.
Kilder:
Merk: Er du usikker på om inntekten din er skattepliktig eller ikke, kontakt Skatteetaten.
Fra en større tråd på VG Diskutér kan det synes som om Skatteetaten burde gå bartendere nærmere i sømmene også, siden mange synes å tro at tips er skattefritt.
Permalink
27.03.10
Posted in Uncategorized at 16:06 by krikkert
Maria ba meg i går om å kommentere innlegget hennes om NAV og rettssikkerhet, i og med at jeg jobber i etaten.
Det er et spørsmål om hurtighet i søknadsbehandlingen. Maria fokuserer på at man skal ha muligheten til å klage til et overordnet organ – men hverken fylkesadministrasjonen eller Sivilombudsmannen vil gripe inn med mindre du faktisk forskjellsbehandles i forhold til andre. Essensielt sett betyr dette at hvis du er den eneste som har ventet tre måneder på en utbetaling så har du en sak, mens hvis mange nok venter de tre månedene så har du ingen.
Ironisk nok, jo flere klager desto mer ressurser må NAV binde opp i å behandle klagene og mindre ressurser går til saksbehandling. En klassisk ond sirkel.
Maria påpeker at man kan ha rett til ytelser fra den kommunale sosialtjenesten i perioden mens man har søknad til behandling hos NAV. Hvor holdbart er det å be om at kommunebudsjettene forskutterer for statens (potensielle) ansvar? Når NAV har innvilget en ytelse må den statlige delen av etaten rutinemessig sjekke med den kommunale om hvorvidt vedkommende har mottatt ytelser. Dersom så er tilfelle må kommunen fremsette refusjonskrav overfor staten. Dette er et uhyre komplekst opplegg som unødvendig belaster kommunebudsjettene. Videre er det en belastning for mange brukere å bli henvist til “sosialen” hvor man grundig må redegjøre for hvorfor man skal tilstås en ytelse – en prosess som kan føles ydmykende.
Jeg vil foreslå at man tilstås en foreløpig stønad i perioden fra man har fremsatt krav til kravet er avgjort. Per i dag gjøres dette i perioden mellom AAP og uførepensjon, og tidligere ble man også tilstått rehabiliterinspenger og attføringspenger mens man hadde søknad inne mellom de to stønadene og mellom de to og tidsbegrenset uførestønad. Dette er en periode man uansett vil få betalt for hvis kravet blir innvilget, og blir kravet avslått – vel, nå har man et incitament til å avslå fortere heller enn å la søkeren leve i uvisshet. Det må selvfølgelig knyttes visse løse vilkår til en slik foreløpig stønad for å forhindre at folk fremsetter grunnløse krav.
Marias merknader om Riksrevisjonen må jeg kommentere ved en senere anledning.
Så var det spørsmålet om et NAV-ombud. I henhold til Stortingets behandling av redegjørelsen for situasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen fremsetter mindretallet forslag om at Regjeringen skulle utrede spørsmålet om et NAV-ombud. Flertallet nøyde seg med å konkludere med at departementet skulle vurdere dette sammen med andre tiltak. Jeg må si at dette er svært utstrakt partilojalitet overfor egen regjering. Etter min mening har Stortinget som organisasjon sviktet i sin kritiske rolle overfor Regjeringen.
Det skal sies at resultatet av departementets vurdering kan bli et NAV-ombud. Men i Norge har vi ingen tradisjon for at staten lar noen kikke statsforvaltningen i kortene. Sivilombudsmannen får lov, men han er oppnevnt av Stortinget, og er utenfor Regjeringens (og NAVs) myndighetsområde. Jeg kan ikke tenke meg at sivilombudsmannsordningen hadde blitt foreslått av et departement.
Jeg vil tro at et NAV-ombud kan være en fordel for brukerne, å ha et sted/en person/et kontor å forholde seg til når man føler seg avmektig i forhold til supergiganten NAV. Jeg vil også tro at NAV-ombudet, innen to måneder etter oppnevnelse, vil bli nedsvampet i så mye arbeid og generere så mye mer arbeid for NAV selv i sin arbeidsgjerning, at ombudet øyeblikkelig vil ha mistet sin evne til å være noen kritiker av NAV og samtidig ha sørget for at NAV bruker lengre tid på å behandle søknader. Erfaringer med brev fra Sivilombudsmannen tilsier at de binder opp tiden det tar å behandle mellom en og tre trygdesøknader for en saksbehandler, samt at på grunn av at det er fra Sivilombudsmannen så må nærmeste leder holdes orientert – og dette tar ut av hans/hennes tid også. På bakgrunn av disse momentene kan jeg ikke si at jeg per dags dato er i favør av et NAV-ombud.
Rett og rettssikkerhet: Personopplysninger.
Det er bekymringsfullt hvor mye NAV vet om den enkelte. Selv om NAV ikke har rett til å innhente fullstendige pasientjournaler bortsett fra i særlige tilfeller, så vil man allikevel – gjennom de regelmessige legeerklæringene som må skrives (og som faktisk skal være i en viss detalj om sykdom, sykdomsforløp, et cetera) – kunne bygge seg et godt bilde av en søkers sykdommer ut fra en saksmappe. I enkelte trygdesaker jeg har klagebehandlet har det ligget legeerklæringer tilbake til 2004-2005, noe som gjør det enkelt for meg å skape meg et bilde av søkerens situasjon; men som gjør det lett for uvedkommende å gjøre det samme.
I Datatilsynets stikkprøvekontroll av NAVs datasystemer kom det frem at mange hadde sensitiv og medisinsk tilgang – altfor mange, mente Datatilsynet. Men tilgangen til datasystemet styrer ikke tilgangen til fysisk saksmappe. Det er ingenting såvidt jeg vet som hindrer en person i å lese den fysiske saksmappen selv om de ikke har medisinsk tilgang. Arkivinstruksen sier at jeg skal notere at jeg har lånt mappen hvis jeg fjerner den fra arkivet, men ikke hvis jeg leser i den der og da.
Her vil vi se markant forbedringspotensiale når staten får innført elektronisk dokumenthåndtering. Det er allerede på vei – fra 01.01.10 skal alle legeerklæringer sendes inn elektronisk. NAV innfører også et pilotprosjekt for fullelektronisk dokumenthåndtering i 2010. Her vil man ha store muligheter for elektronisk tilgangskontroll, hvis man får klargjort at kun de som skal ha sensitiv/medisinsk tilgang har det.
Spørsmålet blir da hva man gjør med fysiske saksmapper. Det vil i det minste bli en lang overgangsperiode mens man scanner fysiske saksdokumenter inn elektronisk – hvis man gjør det i det hele tatt. En enkel liste, stiftet på innsiden av alle saksmapper, hvor man må fylle ut sin brukerident hvis man leser/behandler saken kan kanskje gjøre biffen her?
Ironisk nok legger etatens personalhåndtering opp til at saksbehandlere lett skal kunne steppe inn for hverandre. Dette medfører at brukeren må forholde seg til flere saksbehandlere i ett og samme kontor – og det medfører at mange mennesker må innom samme sak.
Før man kan få lovfestet rett til å bytte saksbehandler bør man få lovfestet rett til én enkelt saksbehandler å forholde seg til.
Permalink
25.02.10
Posted in Uncategorized at 21:28 by krikkert
Høyesterett uttalte seg 10 februar om vilkårene for uføretrygd. Førstvoterende brukte mye tid på å vurdere hva som lå i det som heter attføringsvilkåret, sitat:
§ 12-5. Hensiktsmessig behandling og attføring
Det er et vilkår for rett til ytelser etter dette kapitlet at vedkommende har gjennomgått hensiktsmessig behandling for å bedre arbeidsevnen. Med mindre åpenbare grunner tilsier at attføring ikke er hensiktsmessig, kan ytelser etter dette kapitlet bare gis dersom vedkommende har gjennomført eller har forsøkt å gjennomføre et individuelt og hensiktsmessig attføringsopplegg uten at inntektsevnen er bedret.
[...]
Her fremsettes kanskje det hardeste vilkåret man må fylle for å oppnå ytelser som ufør, nemlig at før man kan konstateres “endelig ufør” må man ha gjennomgått en attføringsplan uten suksess. Det spørsmålet som våre høyst ærverdige dommere skulle ta stilling til var i hvilken grad NAV kunne pålegge enda flere attføringstiltak etter at det første (og eventuelt andre og tredje) viste seg å feile. Den enstemmige dommen presiserer at NAV har rett til å avslå en søknad om uføreytelser etter § 12-5 hvis NAV finner at mer attføring er hensiktsmessig – selv om søkeren allerede skulle ha forsøkt attføring. Dette ble funnet å være mest i tråd med lovgivers intensjoner med “arbeidslinja”, det vil si at man skal gjøre så mye som overhodet mulig for å få folk tilbake i arbeid.
Mannens advokat uttaler til VG at Høyesterett innfører noen nye vilkår med dette, og innskjerper kravene for å få uførepensjon. Jeg må tydeligvis ha misforstått – Høyesterett innfører jo ikke noe nytt her. NAV har avslått, NAV Klageinstans har avslått, og Trygderetten har avslått. Kravet er med andre ord i samsvar med Arbeids- og velferdsetatens praksis. At staten i sin anke har nevnt statsfinansene er ikke det samme som at Høyesterett har lagt vekt på det i sin avgjørelse.
Spørsmålet blir, som så mange ganger tidligere; hvor skal man legge lista for hva som skal til for å oppnå uførepensjon?
NAV legger tydelig lista på at uførhet skal være en absolutt, absolutt siste løsning hvis det ikke er noen måte å få vedkommende tilbake til arbeidslivet på. Stortinget og domstolene virker som om de er enige.
Enkelte som kaster sitt lodd inn i uføredebatten synes å ha mer fokus på tall enn vilkår. Det er for eksempel mange som klarer å presse ut av seg at i 2008 brukte vi 30 milliarder på folketrygdens uføreytelser, fordelt på ca. 350 000 stønadsmottakere (hvorav 295 000 på varig uførepensjon). Noen av dem klarer å nevne at dette er altfor mange. Men dette er da de som fyller vilkårene for å bli tilstått uførepensjon.
Hvilke vilkår skal man skjerpe inn, hvis man vil ha færre uførepensjonister? Skal man kreve en høyere uføregrad enn 50% (§ 12-7), skal man legge til grunn et strengere begrep enn medisinskvitenskapelig anerkjent sykdom (§ 12-6), skal man kreve at personen minst må være fylt 50 år (18 per i dag, § 12-4)? Skal husmødre vurderes opp mot arbeidslivet i stedet for hjemmearbeid (§ 12-8)?
Det er lett å si at man vil “ta” snyltere. Men i hvor stor grad skal man gjøre livet surt for alle andre for å ta dem?
—
NB: Undertegnede er ansatt i Arbeids- og velferdsforvaltningen. I henhold til de etiske retningslinjer for statstjenesten pkt 3.3 må følgende opplyses om:
Mine meninger er mine egne, og representerer ikke Arbeids- og velferdsetaten eller noen av dets overordnede eller underliggende forvaltningsorganer.
Permalink
07.05.09
Posted in Uncategorized at 16:14 by krikkert
I kjølvannet av denne saken, der en chilener fikk bli i kongeriket på grunn av manglende tilknytning til Chile, har det dukket opp noen interessante innlegg i “blogosfæren”.
Det foreslås blant annet at politikerne bør kunne instruere Høyesterett:
Dette er det vanskelig å tro kan være sant, og om det er sant så har i all fall høyesterett fattet en beslutning som er så ufornuftig at en skulle tro dommerne var evneveike. Fjernt fra samfunnet og folk flest disse opphøyde høyesterett dommerne. Har tydeligvis ikke bakkekontakt og føling med livets realiteter. Når høyesterett gjør slike idiotiske beslutninger så må de regne med at folk flest helt mister tilliten til dem.
Når våre dommere i høyesterett har så liten vurderingsevne, så bør våre politikere gå inn å instruere dem, slik at vi slipper flere slike skandaler som dette.
Hvilket juridisk grunnlag skulle politikerne ha for å instruere Høyesterett, mon tro? Vi vet jo at Grunnloven bygger på maktfordelingsprinsippet, så at den lovgivende forsamling skulle instruere dommerne virker nok ganske fjernt for “folk flest”.
Det at dommere faktisk klarer å holde seg saklige og vurdere sakens faktum uten å gi seg hen til billig populisme ser jeg på som positivt. Dommere skal dømme etter loven, ikke etter folkemengden. Rettssikkerhet og likhet for loven gjelder også for kriminelle. Utrolig, men sant.
Bjarte kommer med bedre argumenter i sin kommentar av saken, der det stilles spørsmål om legitimiteten av å gi en person som har tatt seg til kongeriket ulovlig lovlig opphold. Bestemmelsen i utlendingsloven § 8 annet ledd om sterke mennesklige hensyn har tydeligvis blitt veiet og funnet meget tung i denne saken.
Permalink
30.04.09
Posted in Uncategorized at 19:12 by krikkert
Well, somebody certainly pulled off a very nice picture at least… 
Permalink
